Da jeg ble trebarnsmor som 28-åring, fikk jeg plutselig en ny type anerkjennelse fra menn. Ikke fra alle, men fra noen. Dette var en type mannfolk jeg ikke hadde fått oppmerksomhet fra tidligere. Den pakistanske firebarnsfaren på den lokale Jokeren, for eksempel. «Hils barna», sa han alltid kjærlig, og stakk til meg et par gratis bananer eller lignende. 

Jeg fant dessuten fort ut at de tre barna som ventet der hjemme, fungerte som en perfekt icebreaker i taxi. Borte vekk var angsten for å sitte alene i bilen til en fremmed mann. Der jeg før ble droppet av skjødesløst i natten som en annen gledespike, ble jeg nå fraktet varsomt til dørstokken.

For ikke å snakke om den aldrende hudlegen som tidligere hadde utvist en instrumentell tilnærming til mitt liv og legeme. Opplysningen om at jeg var mor til tre, gjorde rett og slett noe med han. Mannen ble fylt av en trang til å tale om velferdsstatens undergang, men enda viktigere: også en ømhet og velvilje rettet mot meg. 

Det han fikk meg til å føle, er noe ingen mann har klart å fremkalle i meg, hverken før eller siden. Jeg snakker ikke om å føle seg sett og anerkjent, beundret og spesiell. Nei, jeg snakker om følelsen av å være Et perfekt eksemplar av arten Homo sapiens. Så feil på så mange måter. Så forlokkende likevel.