– Det er litt mye, eller?

Min venninne ser seg rundt med smale øyne.

Vi har lagt lunsjen til spisestedet Bønder i byen. Konseptet er allerede etablert i Kristiansand, men åpnet nylig i Oslo, klemt inn mellom Los Tacos og McDonald's på Løkka.

Det var ren nysgjerrighet som drev oss hit. «Vi kaller det urban bondekost, der by møter land», skriver restauranten på sin egen hjemmeside. Mens Vamps «Månemannen» strømmer ut fra høyttalerne konsentrerer vi oss om menyen, som byr på «Kjeskefjøl», «Sødmad» og hjemmelaget rabarbrasaft. Valget faller på to porsjoner «Kraftfôr», bestående av grillet svinenakke, ramsløkpølse fra Strøm-Larsen, kålsalat og poteter.

Bestillingen blir tatt av en blid sørlending, kledd i grønn t-skjorte fra Felleskjøpet. Det var denne gimmicken min venninne omtalte som «litt mye».

Mens vi gafler i oss poteter og kål, tar jeg meg i å lure på hva Bønder i byen egentlig vil, og hvorfor de havnet langs trikkesporet i Oslo akkurat nå. «Historier om våre råvarehelter eller hvordan maten tilberedes gir rettene andre dimensjoner,» skal jeg senere lese på restaurantens nettside.

Kanskje finnes motivasjonen nettopp her, i historien om den norske «råvarehelten».

Den romantiske bonden. Da 1800-tallets norske elite skulle skape en samlende nasjonal identitet, søkte de til bondesamfunnet. Der fant de et univers av eventyr, sagn, folkeviser, dans, håndverk og folkedrakter. Straks ble en karikert versjon av den norske bonden ansett som selve folkeånden.