Jeg er hjemme til jul og følger slektens yngste ned i kjelleren for å se om noen av mine gamle leker kan friste. Vi finner en eske med såkalt jentelego, ingenting å bygge, bare en masse små ting, piknikkurv, iskrem, en bok – som kan åpnes! – og når jeg pakker opp esken og hendene mine kjenner igjen disse tingene, mister jeg det fullstendig.

Felles for lekene jeg foretrakk som barn, var at de var små: koppestell, Barbie-utstyr, dukkehus, Polly Pocket. Jeg hadde små kofferter fulle av miniatyrer av ulik opprinnelse, og brukte dem som utgangspunkt for å bygge små rom i tomme skoesker møblert med fyrstikkeskekommoder og bitte små tegninger på veggene. 

Så ble jeg en sånn voksen som legger barndommen bak seg.

Generell eskapisme. Lengselen etter det lille ligger der likevel, slik den ligger i mange av oss. Er det den som har fått meg til å drive samboere til vanvidd ved å ommøblere hele tiden? 

Mindre selvbegrensende voksne gir lengselen fritt spillerom ved å for eksempel dreie små krukker i keramikk, filte krympede stopp motion-scener fra kjøkkenet eller forme designsofaer i smør, ser jeg på Instagram. På internett kan man kjøpe (fungerende!) miniatyrhårfønere, -verktøysett og -vannpistoler – og verdens minste Rubiks kube. 

Det finnes organisasjoner for folk som samler på (lesbare!) miniatyrbøker, en hobby popularisert av britiske dronning Mary på starten av 1900-tallet. Det lille er overalt, viser det seg, når jeg begynner å legge merke til det.

Minatyrlengselen passer inn i vår tids strømninger av nostalgi, kiddulting (millennials’ omfavnelse av det infantile som mestringsstrategi) og generell eskapisme. Når jeg ser en stopp motion-video av en liten filtstekepanne som steker et enda mindre filtegg og vipper det over et like lite stykke filttoast, er det en trøstende buffer mellom videoene som ellers dominerer instagramstrømmen: livløse, løsrevne kroppsdeler dekket i grått støv.

Lillomania. Jeg tror lengselen etter det lille er en konstant i mennesket, noe som alltid ligger der, dypt inne i oss. Da dukkehuset ble oppfunnet på 1700-tallet, var det med rike kvinner som målgruppe, ikke barn. 

Forfatter Simon Garfield har skrevet en bok om emnet, og skriver i The Guardian at det først og fremst handler om kontroll. For barn en følelse av autonomi i en verden der man ellers ikke får bestemme noe som helst. For voksne tilsvarende, etter at man har oppdaget at å bestemme ting selv ikke nødvendigvis gir så mye kontroll over verden.

Miniatyren er stedfortreder for det forgjengelige eller utilgjengelige: små Eiffeltårn til minne om Paris-turen da vi gjorde alt annet enn å besøke Eiffeltårnet (for det er for turister). Viktorianske dukkehus med en standard man kanskje aldri vil få råd til i full størrelse. Modeller av solsystemet som forsøk på å forstå sammenhengen vi vimer rundt i. 

Der er selvsagt ikke min unge slektning, men jeg, som blir sittende på gulvet og arrangere piknik. Legge en liten plastpølse på en liten plasttallerken. Og i ti minutter er jeg lykkelig. D2