Jeg er på besøk hos mine foreldre i Bamble kommune, Telemark. Kystkommunen kan skryte på seg 14.000 innbyggere, et nyvalgt Frp-styre og en bred dialekt, ikke så ulik den man finner i Fredrikstad. 

En gjeng unge menn går over torget i den lille byen. De er fem–seks stykker, ligner hverandre, kledd i en slags uniform – glinsende, svinedyre boblejakker fra Moncler og linjalrette midtskiller. Et par av dem har plassert noen raske solbriller fra merket Oakley på hodet.

De ser langt bedre ut enn vi selv gjorde på deres alder. Jeg erindrer en klassekamerat som sverget til svart sportsjakke med Volvo-logo gjennom hele videregående. Et voldsomt byks har åpenbart skjedd siden min egen oppvekst, da svært få av oss inntok den distinkte, keege kleskoden fra hovedstaden eller nabokommunen Bærum i vest.

«Vestkantstil er med andre ord moderne norsk historie, intet mindre», skrev D2 i 2021. Stilen har «hjemsøkt halve nasjonen» i tak med velstandsøkningen, ifølge artikkelen.

Gamle penger. Hva befinner seg i dypet av den norske folkesjelen? Sosialdemokratiet? Politikk som utjevner forskjeller? Likhet, muligens?