Jeg er dypt misunnelig på folk som ikke er redde for å gjøre feil. Aldri våkne med dundrende puls midt på natten fordi du lurer på om du har glemt en viktig tidsfrist. Aldri en jagende følelse av å ha sendt epost til veldig feil person. Valse gjennom arbeidslivet pakket inn i teflon, tilfreds overbevist om at resten av verden er problemet, og ikke du.

Selv er jeg i motsatt ende av skalaen. Jeg kan komme på en pressemelding jeg sendte ut med en lang privat epostkorrespondanse i bunn, for 15 år siden, og bli rammet av en så kraftig skambølge at jeg automatisk trekker hodet ned mellom skuldrene.

Det er derfor få ting jeg synes er mer befriende og fellesskapsstyrkende enn historier om andres dårlige dager på jobb. Min kompis som skulle ventilere om sjefen til en kollega på epost, og fikk svar fra samme sjef: «Skulle denne til meg?» Eller hun som ved et uhell slettet hele fellesharddisken til bedriften. 

Man måste jämföra, som det heter i den svenske filmen «Mitt liv som hund», og det finnes alltid noen som har gjort noe verre enn deg. Min venninne og jeg pleier å minne hverandre, når vi kjenner panikk over en jobbtabbe, om at vi ikke har drept en pasient på operasjonsbordet, og vi har ikke vært stortingsrepresentant og ringt spåkonetelefoner for 100.000 kroner på skattebetalernes regning.

VG på finsk. Siden jeg har sterke anlegg for skamfølelse, begriper jeg meg ikke på folk som synes det burde eksistere spesialordninger for akkurat deres feil. 

To studenter ved Universitetet i Stavanger har nylig klaget til universitetsledelsen fordi de ikke har fått godkjent masteroppgaven. De hadde blingset på innleveringsfristen og leverte et døgn for sent, men syntes ledelsen burde være grei siden akkurat dette var «menneskelig feil», som om ikke menneskelige feil også av og til får konsekvenser. 

Studentombudet var enig med dem, uten at hun kunne si hvordan et universitet skulle håndtert innleveringsfrister etter «er det så nøye»-prinsippet. Når jeg leser sånt, får jeg lyst til å rope «Ta dere sammen, for helvete, dere er voksne folk!» – som om jeg skulle være finsk VG-kommentator.

Klussebuss. Men om studentene har en dårlig sak, kan de likevel vise til at det ganske ofte ikke får konsekvenser å gjøre feil. Jo større feilen er, desto lettere er det å komme unna med den, for da er det plutselig ingen som egentlig har ansvaret. 

Du kan ha kjøpt inn redningshelikoptre som bare kan lande på syv av 50 norske akuttsykehus. Eller du kan ha forårsaket kollektivsammenbrudd i Oslo midtvinters fordi du kjøpte inn veldig mange nye busser som ikke får ladet i minus ti. Ruter slapp unna konsekvenser ved å peke på Unibuss, som hadde kjøpt inn bussene (som igjen pekte på leverandørene av laderne, som igjen pekte på leverandørene av skruer og muttere, nei da, akkurat dette finner jeg på). 

Unibuss-direktøren mistet jobben, men beholder ifølge Avisa Oslo lønn på 2,5 millioner kroner ut året, kompensasjon på 1,25 millioner og ny jobb i moderselskapet med årslønn på 1,8 millioner. 

Svette netter. Vi har fått et problem når folk med veldig mye ansvar, eller folk som er gift med statsministere, tydeligvis har lest de samme selvhjelpsartiklene som jeg har: «Slik blir du mindre redd for å drite deg ut på jobb» og «Våg å være feiltastisk!» 

De burde ligge mer våkne om natten og engste seg. Svette mer over om det var så smart å ikke spørre bussjåfører til råds før man bestilte buss. Kjenne på de flaue bølgene når det viser seg at Sørlandsbanen går i dass etter at du solgte den til utlandet. 

Det er feil folk som er redde for å gjøre feil. Skam er kanskje en utskjelt følelse, men skamvett, det skal man ikke kimse av.