Jeg ser «Elskeren» på Cinemateket og blir akutt sjalu når den 15 og et halvt år gamle hovedkarakteren forteller om fedora-hatten sin, som hun unektelig er bedårende i: «Jeg går aldri uten hatten min. En ung jente i en manns hatt! Ingen andre gjorde det samme.» Filmen er fra 1992, og gestalter den franske forfatteren Marguerite Duras minner fra året 1929. 

100 år senere er det ingenting som er vanligere enn å ha på seg et hvilket som helst plagg, uansett hvem du er og hva slags kroppslig innordning du har funnet frem. Ung jente i herrehatt? Pff.

Sånn har det vært lenge, jeg har aldri opplevd annet, hele min ungdomstid var preget av en følelse av å gjenta noe som allerede var gjort mange ganger. Høre på gammel musikk. Se gammel film. Smyge seg inn i markører fra tidligere tiårs subkulturer. Det er allerede lenge siden.

Dermed er det kanskje ikke så rart at kulturen har gitt opp å prøve. Alle filmer er remakes, all musikk sampling, Carrie Bradshaw vaser fremdeles rundt i høye hæler og fucker opp forholdene sine på tv og vi kler oss ikke i nye varianter av gamle epoker, men blåkopierer svunne tider.