I det siste har jeg spist mer neonfarget smågodt enn jeg pleier, og vært nær å laste ned de mest blinkende, tutende mobilspillene på nytt. Alt for å fylle tomrommet etter siste episode av realityserien «Kjærlighet gjør blind: Sverige».
I «Kjærlighet gjør blind: Sverige», som går på Netflix i Norge, skal single deltagere bli kjent, forelske seg og forlove seg uten å kunne se hverandre, og gifte seg fire uker senere. Fem USA-sesonger er blitt supplert med japansk og brasiliansk variant. Man skulle tro at skandinaver var for jordnære, for lite opptatt av ekteskap for enhver pris, til at en svensk versjon skulle funke, men milde himmel, svenskene har levert, som det heter.
I «ett år etter»-episoden fortalte Sergio, kongen av røde flagg, at han og kristne Amanda skulle ha barn og at han hadde satt barn på en dame før han ble med på serien. «Historisk!» sa programleder Jessica Almenäs.
På internett florerer det med voldsomme utfall og lange «Kjærlighet gjør blind»-tråder. Folk uttrykker støtte og raseri overfor deltagerne, spekulerer i hva slags personlighet og mulige diagnoser de har, og Aftonbladet og Expressen har dekket serien solid – de kjenner igjen en snakkis når de ser en.
Hva er det som gjør denne serien så vanedannende? Jeg har ingen tålmodighet med «Ex on the Beach», for ikke å snakke om «Farmen kjendis», jeg mener, hvem orker vel å se tidligere håndballspillere gneldre om at det må være lov å si n-ordet?
Men «Kjærlighet gjør blind» er som søtt og salt godteri i kombinasjon, ren uetisk og underholdende heroin. Jeg har kommet frem til at programmets essens kan kokes ned til dette:
①Den indre kampen. Deltagerne vil gjerne være sånne folk som kan forelske seg på tross av utseendet, men har samtidig ikke lyst til at den nye forloveden skal være jätteful. Dette kan jo ikke alltid gå bra.
Det er vondt og spennende på en gang å se panikken i Catjas øyne når Christofer viser seg å være en fri sjel med lillafarget hår og fargerike klær, og ikke den Stureplan-douchebagen hun ønsker seg.
②Den potente kombinasjonen av kynisk, hard dramaturgi og ekte, sterke følelser. Jeg vet med den rasjonelle delen av hjernen at alt er klippet og strippet for nyanser, men det hjelper bare ikke når man sitter og kaster popkorn på skjermen i rettferdig harme eller blir rørt av Krisse-Lys inderlige bryllupstale til Rasmus.
Folk forelsker seg jo helt på ordentlig, og ett år senere er de fortsatt sammen!
Hva som er «ekte» og «uekte» er umulig å skille. Det eneste utenfra-korrektivet er de stakkars foreldrene og vennene til deltagerne. De som sitter der og må late som det overhodet ikke er merkelig at sønnen skal gifte seg med en dame som kanskje sier nei ved alteret.
③«Kjærlighet gjør blind»-konseptet fungerer som en trykkoker for de vanlige fasene i et forhold. Dermed gir serien mulighet for å nærstudere relasjonspsykologi på godt og (mest) vondt. Relasjonen mellom Emilia og Lucas er for eksempel Sissel Grans «Hekta» for åpent kamera. Lucas aner ikke hva han vil, og veksler mellom å ville kline og si i alles påhør «jag har lite svårt med den fysiska tilträckningen».
Emilia, stakkar, går dermed bare rundt og angster og venter på at Lucas skal ville ligge med henne litt oftere enn bare av og til.
④Det er gjenkjennelig. Alt som er skamfull pute-tv bunner i at man kjenner seg litt igjen. «Kjærlighet gjør blind» vrenger frem det ulekre og desperate i dating. Ubehaget når noen viser seg å ha et helt annet kroppsspråk og ansikt enn du trodde, høyst troverdig for alle som har drevet med nettdating.
Den tilsynelatende snille fyren som først overøser deg med kjærlighet, men som blottlegger en uggen aggresjon når du ikke er like oppslukt. Den vinglete damen som innimellom kommer på at hun egentlig har veldig høye krav, men liker at du er forelsket i henne.
Jeg vet ikke om noe ved dette programmet er etisk forsvarlig, men jeg lengter etter ny sesong allerede. D2
Kommentar
«Kjærlighet gjør blind» er som søtt og salt godteri sammen: ren heroin
Foto: Sigurd Fandango