Mens franskmenn og italienere koser seg med vin og oliven på brosteinen, og britene kappes i å fortelle de vittigste historiene på den lokale puben, bader nordmenn i artige neonlys, skanner QR-koder og hører på Bruno Mars, mens vi spiller «Mario Kart» og spiser karamellpopkorn. 

Såkalt eatertainment er langt ifra et særnorsk fenomen, og er heller ikke noe nytt. Det begynner å bli ti år siden Youngstorget begynte å smittes av brettspill, ping-pong og minigolf på steder som Kulturhuset og Oslo Camping, til blandede reaksjoner. 

Som enkelttilfeller utgjør nok stedene ingen større estetisk trussel for folkesjelen, men mens de konseptuelle utestedene sprer seg som ugress, visner den tradisjonelle baren.

Selverklært sirkus. Forklaringen på det økende antallet anonyme «hubs» og «kulturhus», kan ligge i at stedene dekker behovene til en voksende demografi av ensomme og kjøpesterke folk i 30-årene. 

De har jobbet hardt for karrieren, har ofte sitt sosiale miljø forankret rundt arbeidsplassen. Utenom den formelle daten de utsetter seg for annenhver uke, har de ingen andre enn seg selv å bruke pengene på. Dermed er byens største utested et enkelt valg for Afterwork. Der er det noe for alle.

Men barnløse kontorister kan ikke ta all skylden for at utelivsgründere slår inn vegger og sikter mot stjernene. Den økende husleien i Oslo gjør at man som et nyetablert utested, raskt er nødt til å markere seg med et eller annet konsept for å trekke nok folk. 

I 2022 åpnet Hegdehaugsveien 26, et selverklært «sirkus av opplevelser» med shuffleboard, bowling, karaoke, mat og dessuten golfsimulator. For noen uker siden åpnet «storstuen» Carls på Carl Berner, som også flotter seg med å kunne tilby en lignende blandingssuppe bestående av det aller meste, med vekt på fotball.

Gentrifiserende byplanlegging. Sammen utgjør lekeplass-utestedene en uambisiøs og ikke minst barnslig visjon for hva en by kan romme. 

Hva skjer med omgivelsene når man prøver å presse inn så mange aktiviteter som overhodet mulig under ett tak?

Ta adressen Grønlandsleiret 1–5 som eksempel, et kvartal som Oslo kommune og Thon-gruppen, i samarbeid med arkitektkontoret Dark, vil forvandle til et alt-og-ingenting-palass med boule, padel-tennis, quiz, klubb, klatresenter, «street food» og så videre, kalt Grønlands Hage. I prosjektbeskrivelsen forsøker arkitektene å snakke opp området, ved å vise frem en liste over det se selv anser som bydelens suksessrike bedrifter. 

Omhyggelig lar de være å nevne et eneste av de mange stedene som i flere tiår har definert bydelen, startet og drevet av folk med minoritetsbakgrunn. Utviskningen fortsetter i plantegningene, der Starbucks og Backstube står nevnt med navn, mens lokalene til spisestedet Beirut Fineqi og frisøren Liban Elegant er merket som «restaurant» og «butikk». Tekstilhandelen Lakshmi ser heller ikke ut til å få være med videre.

Selv om Grønlands Hage gir uttrykk for å ville bli et utested som har noe for alle, er de altså tydelige på nøyaktig hvem de mener med «alle».

Upersonlig aktivitet. Det tristeste av alt må likevel være hvordan slike lekestuer livnærer seg på ensomheten og den sosiale angsten som preger vår tid. Tilhørighet krever deltagelse, og drikkeleker stiller ingen krav til deg. Stedene bekler deg i en generell personlighet det er lett å like, men vanskelig å huske: spontan og uhøytidelig, bereist i fusion-hurtigmat og mikrobrygg og kanskje med et og annet skjult spilltalent.

Aktivitetene gir deg ikke stort mer enn noe å hvile øynene på. Så slipper du å møte blikkene til de du er ute med. D2