Min eldste venn føder en sønn. Spiser du nok, spør hun i telefonen noen dager etter det første barselbesøket. Jeg er på polet for å velge en vin som er både god og billig, hun er hjemme og ser på at babyen sover. Det tror jeg, er det noe du insinuerer, svarer jeg, ja, sier hun, jeg så på bildet jeg tok av deg med ham, og du har fått så lite hode.

Ok, tenker jeg. Går videre med min kveld, en bar, en middag, en ny bar, en klubb, hun med sin, amme, se på babyen sove, amme igjen. Undre seg over babyens avføring.

Noen dager senere ringer hun igjen. Hun er ute og triller babyen i vognen for første gang, sier at jeg bare kan glemme det om at jeg har fått lite hode. Alle voksne har små hoder, forteller hun meg, hun hadde bare glemt det fordi hun har stirret så mye på babyen sin.

Utraderer vennskap. Vi ble venner på barneskolen fordi vi følte oss smartere enn alle de andre. I dag er hun lege, og vi forstår ingenting av hva den andre snakker om. For hvert år som voksne får vi litt mindre til felles. Da hun fortalte at hun var gravid, fikk jeg bange anelser.

Hvorfor overlever ikke vennskapene våre babyer, spurte nettstedet The Cut i september. Vi kommer oss gjennom ekteskap, nye jobber, flytting utenbys og personlige kriser, men det virker uunngåelig at barn før eller senere vil endre eller utradere vennskap.