Gjennom snart seks tiår har Bjørn Ransve (77) overrumplet kunstpublikum med plutselige kunstneriske hallingkast og de mest forbløffende – og sjokkerende – kursendringer. 

– Vendepunktene har inntruffet når jeg har kommet til veis ende. Noen ganger har jeg forandret meg mot min egen vilje. Men jeg har ikke alltid likt det. Det har vært drevet av en indre, psykisk tvang.

Startstreker. Tidlig visste Ransve at kunsten måtte bli hans vei. Faren Haakon Ransve var en egenrådig karakter og en dyktig skredder den gang Oslo var full av loft med systuer, før konfeksjonen og fabrikksømmen raderte dem ut. Faren tok ham med på kunstutstillinger, høstutstillinger. 

En gang oppsøkte unge Bjørn Ransve også Knut Yran, designeren som tegnet OL-plakaten i 1952. Moren Hildur hadde ringt ham for å høre om Yran kunne si noe om sønnens talenter og muligheter, hun var bergenser, full av energi, hun hadde en gnist. Så ble hun alvorlig syk, og døde.

Bjørn Ransve var mye syk som ung, og måtte holde sengen i lange perioder.

– Kanskje jeg lå og funderte. Ensomhet er ikke så dumt, det. Og en forutsetning for det å skape noe. Jeg har aldri vært redd for å være ensom. Jeg var enebarn, men hadde aldri behov for venner eller kamerater som liten. Og jeg hadde aldri noe ungdomsliv med alkohol ute på byen eller noe sånt.

– Du hadde ikke mye penger? Du levde på et eksistensminimum i mange år?

– Det skal gudene vite, sier han. 

Latteren er tørr.

Resultatets betydning. Til å begynne med var bildene hans figurative, selv om han aldri har villet gjengi en virkelighet. Så ble de nonfigurative. Og nådeløst abstrakte. 

Han har laget uforglemmelige bilder av indianere, løver, aper, harlekiner, avrevne hoder, svevende hjerter, nitid og presist oppstrekede geometriske former – den mangfoldige produksjonen rommer grafikk og maleri i svære formater.

Jeg står ikke og gleder meg over å male. Jeg forsøker å utsette det så lenge som mulig.

Bjørn Ransve – kunstner

Ansiktet utstråler et stort, gjennomgripende livsalvor. Han er iført noen godt brukte cowboystøvler – «innkjøpt i Syden en gang på 70-tallet». Rødrutet flanellsskjorte. Svart fleecevest. Oker bukser. Det grå håret er kortere enn det var. Men det er fremdeles ikonisk bustet. Etter det som virker som en uendelighet av kalamiteter, gjenvordigheter og stridigheter, hinsides selv de mest fantasifulle romaners arveplot og den dystreste Ibsen-dramatikk, hersker nå en stille ro over det hvitmalte murhuset med det store atelieret på Nesøya.

– Jeg står ikke og gleder meg over å male. Jeg forsøker å utsette det så lenge som mulig. Det kan selvsagt være øyeblikk da fargesubstansene forekommer meg deilige. Men jeg er jo bare ute etter sluttresultatet, altså om et bilde blir bra eller ikke. Prosessen interesser meg ikke spesielt, sier han.

Ransve tror at for andre kunstnere er kanskje prosessen viktig.

– Jeg kan vel oppnå en følelsesmessig tilfredsstillelse under arbeidet, kjenne at dette blir bra. Klare å innfri noe. Men det varer jo ikke så lenge. Jeg har holdt på i så mange år, laget en god del bilder. Men det er likevel tomt. Jeg kan bli overrasket når jeg ser en stor utstilling av mine bilder henge oppe. «Herregud, det er jo et helt livsverk!» kan jeg tenke. Men det føler jeg ellers ikke. Jo, forresten, kanskje lite grann mer nå enn før.