Med kunst som flyter har Per Barclay skapt seg et internasjonalt navn.
Arkitektonisk. Gjennom en rekke tiår har Barclay undersøkt rom i kunsten sin – fra dyrebur til kapeller, fra fetisjklubber til forretningslokaler. I sommer sto Oslos mest tradisjonsrike bibliotekrom for tur.
– Det er mye som kan gå galt, så det tar alltid på.
Per Barclay (67) ler kort. Én uke er gått siden den norske kunstnerveteranen fylte den store biblioteksalen i den gamle, nyklassisistiske Deichman-bygningen i Oslo med olje. Barclay har selv et mangeårig forhold til det høyloftede rommet, som gjorde det ekstra stas å arbeide i det: Mellom søylene og bokhyllene der han i sin tid satt og leste til forberedende.
Nå har han slått seg ned på bakrommet til OSL Contemporary i samme by, et av hans fem faste gallerier, og begynt å snakke om problemet som oppsto i biblioteket: Han måtte nøye seg med rundt halvparten av de 3000 liter olje han ideelt sett skulle ha dekket gulvet med.
– Det synes heldigvis ikke på fotografiene, sier han om materialmangelen.
– Men jeg liker ikke at folk kommer og ser på noe som ikke er perfekt.
Galleriet hans arrangerte nemlig en lunsj i biblioteket i anledning oljespeilet, og også andre inviterte fikk oppleve det. Men i likhet med de fleste av de såkalte oljerommene som gjennom tre tiår har bidratt til å gjøre Barclay til et kjent kunstnernavn på begge sider av Atlanterhavet, er det fotografiene de resulterer i, som er det primære verket. Bare i et fåtall av tilfellene har også den fysiske installasjonen vært tilgjengelig for publikum.
– Formelt er jeg veldig nøye, presiserer kunstneren.
– Det skal bli et flott fotografi å se på. Det jobber jeg mye med, og det har jeg stor glede av å jobbe med.