– De lærde institusjonene har kanskje ikke sagt ifra høyt nok, sier Silje Skjelsvik (26). 

Hun synes akademikere har gjemt seg for lenge inne på kontorene sine, latt klimadebatten gå sin vante gang – i frykt for å miste sin faglige integritet. Men Skjelsvik ser en bevegelse nå, at stadig flere vitenskapelig ansatte tør å si fra om hvor langt på vei klimakrisen har kommet – og at tiltakene på langt nok er sterke nok. 

– Savner du at akademia er enda modigere?

– Ja. 

Nylig ble Skjelsvik ferdig med en master i meteorologi og oseanografi ved Universitetet i Bergen – et viktig felt innen klimaforskningen. 

–  Hvis hele akademia hadde snakket ut på et språk som folk flest forstår, ser jeg for meg at flere partier hadde begynt å snu, begynt å endre klimapolitikken, sier Skjelsvik.

samler sektorer. Selv har hun gjort sitt for å få studenter og professorer på banen i klimadebatten. Hun er kåret til en av D2s ledestjerner på bærekraft fordi hun samlet 600 studenter, akademikere, politikere og næringslivsfolk til klimakonferanse i Bergen i 2018. «Vi må snakke om i morgen» het den, og til høsten arrangeres den igjen, i koronavennlige former.

Konferansens mål er å samle ulike sektorer i samfunnet for å finne løsninger for  morgendagen. Men nå sitter Skjelsvik på utekafé i Oslo, her hun er innom en snartur. Hun forteller om utvekslingsoppholdet i Australia for et par år siden, som førte til at hun måtte gjøre noe.

– Det var heterekord i Brisbane over sommeren, mye dødt korallrev utenfor kysten og rundt påske inntraff en tropisk orkan, forteller Skjelsvik.

Selv om hun hadde vært engasjert lenge før dette, var det noe med å oppleve ekstremvær på kroppen. Tilbake i Bergen tok hun grep i studentutvalget, som en stund hadde fundert på å lage en konferanse.

– Da tok jeg opp ballen, og sparket den av gårde. Jeg hadde masse engasjement fra Australia, sier hun, og var klar for å gjøre «noe svært» for klimaet. 

– Jeg har alltid hatt store ambisjoner, sier Skjelsvik.

Konferansen skulle egentlig være i det relativt beskjedne studentlokalet Kvarteret, men plutselig hadde Skjelsvik signert leie av selveste Grieghallen – og fått med topper fra oljeindustri og fornybar energi, politikken og akademia. Universitetet i Bergen og flere andre sponsorer sikret økonomien.

Konferansen fikk stor oppmerksomhet. 

– Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det var utrolig kjekt. Jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde satt i gang.

langløper. Hun er vant til å dure på. Skjelsvik har bakgrunn som aktiv syklist og langrennsløper, oppvokst som hun er på Lillehammer, et sted man gjerne driver med sånt. Dessuten har hun alltid vært oppslukt i superhelter og Marvel-universet. Hun lurer på om det var en av grunnene til at hun ville studere atmosfæren og havet, det litt actionpregede blandet med noe som kan gi utløp for stor nysgjerrighet. For hva er egentlig en tsunami? Hva er de minste bestanddelene i bølgenes kraft? Da hun opplevde orkan i Australia, satt hun på ingen måte inne og gråt, men dro ut på stormjakt for å studere den. Etter årevis med studering av havets fysikk, er det ikke lenger mulig for henne å se på en bølge og bare se en bølge.

– Og når jeg ser en sky, ser jeg ikke bare en sky, men matematiske ligninger, kondensasjon og atmosfærisk ustabilitet.

Men hvordan organiserer man egentlig en diger konferanse samtidig som man tar en master i meteorologi og oseanografi – som på ingen måte regnes som et lett studium?

– Det har vært en travel mastertid, innrømmer Skjelsvik.

Men i vår ble hun ferdig, og har lært et og annet om å få med seg andre travle studenter på frivillig arbeid.

– Å skape engasjement er å balansere på en tynn linje. Du skal være  på, men ikke desperat. Du må være kul for at folk skal få lyst til å være med, men ikke  for  kul, sier Skjelsvik, som har opplevd at andre har oppfattet henne vel energisk.

– Noen kan få litt sjokk, sier hun.

– Men jeg prøver å legge merke til hvilken energi folk jeg snakker med har. Ikke ta for mye plass. Min viktigste greie hele veien er medstudentene, og gi dem  eierskap til det vi driver med. 

I fjor gikk hun sammen med fire andre unge på å starte klima- og energistiftelsen Om i morgen, som nå har 40 medlemmer fra flere byer i Norge. Den skal stå for å organisere konferansen annethvert år fremover – men også være bindeledd mellom klimaproblem og klimaløsning for bedrifter og det offentlige. 

jobb til de grønne. Sint. Frustrert. Sånn føler hun det, og medstudentene føler muligens det samme, tror Skjelsvik: De har utdannet seg innen realfag, fornybar energi, klima, rettet seg inn mot grønn industri, noe som alle politikere snakker om er fremtiden – men så finnes det rett og slett veldig få jobber så langt. Mye går i  business as usual, forteller Skjelsvik. 

– Jeg er jobboholiker, så det er ikke noe nytt for meg å jobbe hardt, men hvor er de åpne dørene? Jeg føler regjeringen tenker mer på det trygge og gamle, sier Skjelsvik, og forteller om en bekjent som nylig skrev master på havvind – men sliter med å få jobb. 

– Vi vil være med på å forme fremtiden, sier hun.

– Det er som vi ligger litt foran markedet. Min tanke er at om drømmejobben ikke eksisterer, er det bare å bygge den.

I tillegg til Om i morgen, startet hun nylig Net Zero – en bedrift som blant annet skal hjelpe selskaper og det offentlige å nå klimamålene sine. En av ideene hennes er å lage et omskoleringsprogram, med egen linje for oljearbeidere som vil, og bør, omskolere seg i grønn retning. Kunnskapen deres er så stor, mener Skjelsvik. 

– Hvordan bruke kompetansen deres inn mot for eksempel havvind?  I stedet for å se negativt på det, bør vi tenke på hvordan vi kan vi løfte disse menneskene til å være med å redde verden. 

– Det er mange som jobber i oljeindustrien?

– Det er sykt mange, så det er på tide å begynne denne rekrutteringen. 

Det er da en mann kommer bort, han har sittet på nabobordet alene, over en øl.

– Du har i hvert fall ikke talevansker, sier han til Skjelsvik. Så går han videre. Skjelsvik lar seg ikke affisere, og forteller hvor viktig det er å koke de kloke og kompetente hodene fra akademia sammen. Hun tror det som skiller hennes stiftelse fra andre grønne organisasjoner, er det høye nivået på fagkunnskapen knyttet til klima og energi. 

– Å forstå fysikken rundt deg, hvordan jordkloden er bygget opp, ned til de veldig små bitene. For meg er det behagelig, sier Skjelsvik. 

Men retningen vi nå er på vei i, føles ikke bra. 

– I dag er vi på vei til en tre til fem grader varmere verden,  det  er en ubehagelig situasjon.