Se for deg dette: En helt ordinær grønnsakdisk, som den der du vanligvis handler. Poteter, reddiker, kålrot og gulrøtter. Men i stedet for den vante innpakningen i plast, er hver grønnsak omgitt av en blank, beskyttende hinne.

Kanskje vasker man hinnen bort i vann når man kommer hjem. Kanskje oppløses den når man steker den eller koker den, eller kanskje man kan skrelle den bort, eller rett og slett spise den – bare knaske i vei – til og med tilsette en festlig smak? 

– Det er liksom akkurat passe rart, dette, så folk henger seg alltid fort på med egne tanker om hva det kan brukes til, sier Frøya Thue (29) om prosjektet: en alternativ, sunn – og spiselig – innpakning, laget med tare og tang, som hun utvikler sammen med Frida van der Drift Breivik (27).

– Man tilsetter jo D-vitamin i melk, så kanskje kunne man tenkt det samme her? At vi tilsetter næring i emballasjen? sier Breivik.

– Det er en  helt  ny måte å tenke emballasje på.

dyppesaker. Det lukter svakt av fjære i vannkanten, denne litt emne, men åh så deilige stanken av råttenskap og tørr tang og tare – noe vi alle har et forhold til, men som folk flest kanskje ikke vet så masse om, sier Frøya Thue.

Sleipe, slimete greier, som skremmer vettet av oss på sommerens svømmeturer, som sjenerer med rare lukter – men med potensial til å kunne skape stor, norsk industri.

For dette er det overordnede målet med Dypp, sier Frida van der Drift Breivik:

– Å bidra til å oppskalere tareindustrien i Norge, på en bærekraftig måte. 

Det er formiddag, og på et bord nede på Akershusstranda i Oslo har Breivik og Thue funnet frem en rødmende reddik som snart skal gi oss en demonstrasjon. 

Utstyret som kreves til å demonstrere denne dyppeteknikken må kunne sies å se noe usensasjonelt ut der det står. En boks med pulver og en flaske vann, iblandet litt kalsiumklorid – tre ingredienser i to vanlige glass – og som er blitt omtalt som grunnlaget for det som kan bli en emballasjerevolusjon.

tenke på tare. Det startet som et fjernt fremtidsscenario i en masteroppgave i fjor. 

Første gang Thue og Breivik møtte hverandre var under designstudiene ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Thue, alet opp i en fiksende familie – en sånn som bare sveiser og lapper sammen alle greier som går i stykker – hadde en arbeidsutholdenhet hun sjelden hadde sett, sier Breivik, mens hun – praktisk talt vokst opp blant materialer i to kunstnerforeldres atelierer – var et sjeldent talent innen systemer og presisjon, sier Thue.

– Det var …, starter hun.

– Bra samarbeid, fullfører Breivik.

– Full klaff, sier Thue.

Interessen deres for tang og tare, som mulig materiale for design, startet med en telefon:

– Vi ringte en forsker bare for å spørre «hei, hva skjer i Norge nå, hva bruker vi tare til og hva er planene», sier hun. 

– Og etter den samtalen … det var noe med engasjementet for tare som var helt eventyrlig.

Utgangspunktet for masterprosjektet deres ble sånn: Langs hele den langstrakte norskekysten finnes altså denne vakre veksten som en dag kan bli vår viktigste ressurs; som vi potensielt kan dyrke 20 millioner tonn av i året, innen 2050, og på bærekraftig vis. Samtidig finnes det altfor få aktører som faktisk pønsker på hva vi kan bruke all denne taren til, skrev Thue og Breivik. 

Så hvordan kommer vi oss dit?

porøse prosjekter. – Det første eksperimentet vi gjorde, det var litt fiasko, sier Breivik.

De startet med å google «hvordan lage papir av tang», og de fant en oppskrift – men uten måleenheter. De reiste ut i fjæren for å høste tang og tare – helt utenfor sesong – og famlet seg frem i stinkende forsøk. De kokte og moste og tørket og så prosjektet praktisk talt smuldre opp mellom fingrene på dem. En dyrekjøpt erfaring av «hvor fremmed dette materialet faktisk er», sier Thue. 

Gjennombruddet kom etter et møte med postdoktor Martin Sterner, ved Kungliga Tekniska Högskolan i Sverige, som forsket på hvordan man kan bruke minst mulig kjemikalier når man ekstraherer såkalt alginat – «tarens cellulose» – fra dyrket tare. Det var han som lærte dem metoden de fortsatte å eksperimentere med tilbake i skolens verksteder, og som åpnet en ny verden av «kjemiske reaksjoner, merkelige teksturer og lukter». 

Da Breivik og Thue var ferdige med masteroppgaven våren 2019, hadde de levert inn fire mulige fremtidsscenarioer for hvordan tare kan utfordre plast som emballasje, hvor dyppe-metoden var en av dem. 

«Wow!» utbrøt en jury i regi av stiftelsen Design og Arkitektur i Norge (Doga) om prosjektet deres, og premierte dem både med nykommermerket og hedersmerket for nyskapende design: «Dette er et så banebrytende prosjekt at vi nesten mangler ord.»

Og siden har det hele egentlig bare «tatt litt av».

å være villig. På bordet foran dem på Akershusstranda har Frøya Thue tatt tak i luggen på reddiken og dyppet den i en første blanding av pulverisert alginat og vann.

– Denne har et ytre skall, sier hun om knollen. 

– Og den får altså mer holdbarhet dersom den også får et helt lufttett lag rundt seg, som hindrer fordampning, sier hun og putter den oppi glasset med vann og kalsiumklorid, en blanding som umiddelbart svøper den inn i en myk, litt skjelvende membran, med samme lufttetthet som plast. 

En av de store fordelene ved å bruke alginat til emballasje, er at innpakningen ikke er standardisert, sier Breivik. Her er ingen ensrettet boks som alle typer grønnsaker må klare å presse seg oppi. Når hver eneste gulrot er pakket lufttett, og når man slipper å åpne en hel pose gulrøtter for å forsyne seg med bare én, vil naturligvis holdbarheten øke.

– Og så kan det være med på å redusere matsvinn, fordi du plukker bare med deg det du trenger fremfor å måtte kjøpe en hel pose, sier hun.

Metoden, og liknende teknikker, er stadig blitt eksperimentert med på ulike matvarer, men har ikke nådd ut av laboratoriene, ifølge Thue, og gjør den det, åpnes en hel verden av muligheter, mener de to.

– Jeg tror det nesten i alle tilfeller har handlet om pris, sier Thue om tidligere, stagnerte forsøk. 

– Det er ganske kostbart å utvinne alginat på den måten man gjør i dag, og når du konkurrerer med plast, som er tilnærmet gratis, så har det ikke vært hverken interesse eller marked for det, sier hun. 

– Den villigheten til å betale mer for et naturlig materiale, den ser vi kanskje først nå.

design som redder. Det er kanskje ikke så mange som helt umiddelbart tenker på design, når vi snakker om hva som skal redde verden. 

Men design handler om å skape og forstå adferd, sier Breivik. Å bruke en designtilnærming til å svare på noen av de komplekse spørsmålene rundt bærekraft, er interessant, som hvordan vi kan endre forståelsen vår av hva emballasje egentlig er. 

– Det handler om kommunikasjon, sier Thue. 

 – At man ved hjelp av visuelle virkemidler kan klare å skape engasjement for emballasje, som jo er noe ganske traust i seg selv. 

Det seneste året har de arbeidet særlig med dette: å spre historien, og kunnskapen, om mulighetene med alginat. De har holdt presentasjoner og etablert samarbeid, blant annet med design- og arkitektkontoret Snøhetta og Toten Kålrotpakkeri, som forhåpentlig vil bli første forsøkssted for den biobaserte emballasjen. 

Men det er klart, det er en sped start; forskere må kobles på, for kjemien i dette er ikke deres felt. De må se på fuktighet, bakterievekst – matsikkerhet – alle de tingene «som er helt essensielt for emballasje». 

– Det skal transporteres fra en gård til et pakkeri, til butikken og hjem til deg, tåle mange temperaturer og støt. Det er en lang vei å gå, sier Thue. 

– Og opplevelsen av det, det at det er rart, vil det være en hindring for at folk kjøper det? Det må på en måte ha en viss standard i forhold til taktilitet, sier hun. 

– At det ikke kjennes ut som noe ekkelt, sier Breivik. 

Om ti år er det forhåpentlig dette de holder på med: å bruke design som et verktøy til konstant «å pushe», og tilrettelegge for, bærekraftige løsninger og samarbeid. 

– Jeg tror de fleste skjønner at dette er et stort lerret å bleke, sier Breivik.

– Og at hvis vi skal gjøre det, så må vi gjøre det sammen.