Egentlig skulle Kjølv Egeland (29) bli høydehopper. Eller, han var høydehopper. I 2008 vant han NM-gull både for juniorer og seniorer og ble den yngste mannlige norgesmesteren i høyde noensinne.

Så skjedde det som skjer med mange unge idrettsutøvere – han ble skadet. Da han røk akillessenen, skjønte Egeland at det var slutt. 

– Jeg vurderte for og imot, og kom til den konklusjonen at jeg aldri kom til å bli så god at det skulle være verdt det. Og så må jeg innrømme at jeg også kjente på at jeg hadde lyst til å bruke mer tid på noe som er viktigere enn idrett.

Hva er viktigere enn idrett? For Egeland var det fred- og konfliktstudier på Universitet i Oslo, og det han jobber med nå: atomvåpennedrustning. 

Selv om atomvåpen har havnet litt i bakgrunnen på den politiske scenen, som en skremmende, men gammeldags skygge, ble Egeland slukt av tematikken. Det endte med en doktorgrad i Oxford, og et postdoktorat ved prestisjetunge  Sciences Po i Paris.

Klimaforandringer og atomvåpen er to av de virkelig store utfordringene verden står ovenfor, fastslår Egeland. Men mens «alle» snakker om klimaendringene, blir trusselen fra atomvåpen lett glemt. Antagelig fordi sannsynligheten for at noe vil skje er ganske liten.

– Men hvis det går skikkelig galt, er det totalt  game over.

plikt. Egeland snakker saklig og tydelig, som for å si at dette er viktig, men ikke har noe med ham personlig å gjøre. Faktisk synes Egeland det er feil å si at han har et engasjement for saken, han opplever det snarere som en nødvendighet, eller en plikt.

Kampen for atomvåpennedrustning henger ifølge Egeland også tett sammen med klimakrisen. Han peker blant annet på opphopningen av tusenvis av atomvåpen og sier det «viser hvordan makthavere er villige til å ta ekstrem risiko på naturens vegne».

– En atomkrig ville kastet så mye sot og møkk opp i atmosfæren at det ville blokkere sollys fra å treffe jordoverflaten. Det vil ha veldig stor påvirkning på klimaet globalt. Og selv om det er en såkalt liten atomkrig mellom India og Pakistan, for eksempel over Kashmir, så kan det bety ingen poteter i Norge.

Alle vet jo at atomkrig er grusomt og ødeleggende. Det å være mot atomvåpen er nærmest å regne som selvsagt. Og det er en del av problemet, mener Egeland, for selv om alle liksom er mot atomvåpen, er det liten vilje til faktisk å nedruste.

– Det er på mange måter en veldig sterk parallell til klimapolitikken, hvor man hele tiden er opptatt av hvem som tror og ikke tror på de menneskeskapte klimaendringene. Jeg tror ikke klimafornekterne eller de som er for atomvåpen er grunnen til at det ikke er nok fremdrift på dette. Det er de som sier at de støtter målet, men i praksis ikke er villige til å gjøre de tiltakene som monner, sier han.

– Noe av det jeg synes er mest interessant, er å identifisere politikken i det som fremstår som konsensus og enighet. Alle er jo liksom enige, men jeg tror ofte at den tilsynelatende enigheten skjuler veldig mye.

kald krig. Nå er han i gang med å se tilbake på historien, og om det finnes noe å lære av de mulighetene som har åpnet og lukket seg gjennom tidene. Nylig skrev han en artikkel om hva som egentlig skjedde rundt avslutningen på den kalde krigen. Gikk nedrustningen faktisk fremover, slik mange har trodde? Egeland mener mange muligheter ikke ble utnyttet.

– Reagan prøvde ikke bare å endre antallet atomvåpen, men også hvordan man tenker om atomvåpen og hvilken bruk de har. Men det fislet ut i at man bare reduserte antallet, den underliggende ideologien forble.

– Kan man se for seg en verden uten atomvåpen, da?

– Nå tenker man mye smalere om verden og hvordan man kan organisere seg enn før. Bare tilbake til 50- eller 60-tallet var det masse virkelig seriøse folk som snakket om  world government – én regjering for hele verden, der alt skulle samles under én organisasjon – og total nedrustning, ikke bare av atomvåpen, men  alle  våpen til militære formål. Nå er det ansett som totalt utopisk. Kennedy-regjeringen støttet formelt sett på begynnelsen av 60-tallet at all militærmakt skulle avskaffes, sier Egeland. 

– Jeg synes det er interessant hva man anser for å være mulig og umulig. Det er så å si ingen som forutser at den kalde krigen skal slutte i ’89. Eksperter skriver som om verden kommer til å ha en bipolar struktur mellom Østblokken og Vestblokken for alltid, og plutselig skjer det, og så ser verden helt annerledes ut.

postkasseløp. Kjølv Egeland er oppkalt etter bestefaren, som var kirke- og undervisningsminister fra Arbeiderpartiet på slutten av 1970-tallet. Begge foreldrene er universitetsprofessorer, menneskerettighetsforkjemper Jan Egeland er onkel. 

Den yngre Kjølv Egeland tror ikke karrierevalget har vært påvirket direkte av noen av dem, men han har «vokst opp i en familie hvor man har snakket om sånne ting hele tiden». Kanskje har det også ført til at han sikter høyt, både når det gjelder hopp og ambisjoner.

– Vi har hatt en nokså konkurranseorientert familie, sier han.

På hytta på Sørlandet pleide han å løpe om kapp med brødrene sine for å hente posten. Ikke samtidig, men én og én på tid. Tidene ble sirlig notert og hengt opp på hytteveggen.

– Vi løp mot hverandre på den måten at vi sammenlignet tidene år for år, så man kan se hvor fort jeg løp da jeg var elleve mot broren min da han var elleve, for eksempel.

– Hvem var best?

– Han mellomste var best – til å løpe, da. Vi har beholdt tidene, og de kommer til å henge der til skrekk og advarsel og motivasjon.

forberedt på krise. Korona og portforbud i Paris førte ham i løpet av våren tilbake til Oslo, der han nå bor hos foreldrene på Røa i Oslo for en liten stund. Han sitter i sofaen mellom velfylte bokhyller og inneplanter. Plenen i hagen er nyklippet og flat. 

Men for en atomvåpenforsker er den altoverskyggende samfunnskatastrofen aldri langt borte. Heller ikke koronaen tok ham på sengen, sånn ordentlig.

– Jeg følte på en måte at jeg var litt forberedt. Jeg tenker jo på sånne ting hele tiden, sier han.

– Var det noe som var annerledes enn du hadde forestilt deg?

– Bortsett fra den hamstringen i begynnelsen, var jo folk mye mer samarbeidsvillige enn mange kanskje trodde de ville være. Det er en ganske utbredt oppfatning, som strekker seg langt tilbake i historien, at mennesker under press er ekstremt egoistiske, sier han. 

– Nå som arkivene fra den kalde krigen er åpnet, er det interessant å se hvordan hverken Nato eller Warszawapakten noen gang hadde noen planer om å invadere den andre. Begge baserte forsvarspolitikken sin på en antagelse om at motparten kontinuerlig så etter åpninger til å angripe, men realiteten var en helt annen.