– Jeg merker at tiden vi lever i forandrer seg.

Marianne Knudsen (20) mener det har skjedd noe revolusjonerende denne sommeren. Hun sier hun merker at bevisstgjøringen Black Lives Matter-bevegelsen har skapt, også på tvers av minoriteter, gjør at vi snakker mer om privilegier og strukturell diskriminering. 

Knudsen lyser opp i hybelen på Moholt i Trondheim, forklarer at hun ofte har brukt flere timer på å forklare folk at funksjonshemmede er en minoritet som blir diskriminert, men at hun nå opplever at flere og flere får øynene opp. Særlig unge er mer åpne.

– Folk er mer opptatt av å educate seg selv.

På kjøkkenbordet står et regnbueflagg, nyinnkjøpte pensumbøker ligger strødd. Hun er godt i gang med en bachelor i sosiologi ved NTNU, som hun tar ved siden av vervet som nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU).  Selv om hun merker en endring, er det fremdeles mye arbeid som gjenstår.

– Man ser så mye av det i avisoverskrifter og sånt, sier Knudsen.

– De bruker ord som «rammet», eller at noen er «lenket til rullestolen».

stereotypiene. I mediene blir funksjonshemmede gjerne fremstilt stereotypt, mener Knudsen: enten som hardtarbeidende helter som har klart seg mot alle odds, som mottar medaljer og priser, eller på den andre siden, som passive, «kampen mot systemet», den stakkarslige, deprimerte trygdemottageren.

– Funksjonshemmede er selvfølgelig ikke «enten–eller», men like mangfoldig som alle andre mennesker. Dette burde også gjenspeiles i sosiale medier, tv og film, sier Knudsen.

Selv bruker hun elektrisk rullestol for å komme seg frem, «fær litt rundt i den», som hun sier på trøndersk. Til tross for at funksjonshemmede i Norge har fått en del gjennomslag, mener hun at deres rettighetskamp ligger langt tilbake sammenlignet med andre minoriteters kamp for likestilling.

– Funksjonshemmedes kamp blir ikke anerkjent som en rettighetskamp. Vi henger igjen i denne omsorgs- og veldedighetstankegangen. At man ikke behøver eller forventer å skulle gi funksjonshemmede en plass ved bordet, liksom, sier Knudsen.

Så ler hun.

– Sorry, det ble helt sykt langt. Men ja, det provoserer meg, da.

pedagogen. Knudsen er bare 20 år gammel, men har allerede rukket å jobbe for funksjonshemmedes rettigheter i mange år. Interessen startet i 13-årsalderen med kronikker og innlegg i lokalavisen. Ofte reagerte hun på hvordan andre mennesker så for seg livet hennes. Et trist liv. At funksjonshemmet var noe av det verste man kunne være.

– Jeg følte jo at jeg levde et flott liv, og at det var mitt liv. Ingen andre skulle få definisjonsmakt over det. Og så var det andre fordommer, som at jeg var mindre kompetent eller mindre dyktig på grunn av funksjonsnedsettelsen min.

Knudsen forsto at det ikke bare var henne som opplevde diskriminering, at andre funksjonshemmede gikk igjennom det samme.

Noen år senere startet hun arbeidet i Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU). 

– NHFU er hjertet mitt, virkelig. Det er noe av det jeg er mest stolt over, og det viktigste jeg har gjort i mitt foreløpig ikke så lange liv.

Hun snakker engasjert om å ha fått være med på oppbyggingen av en organisasjon med få aktive medlemmer, til en med en tydelig stemme og aktive medlemmer over hele landet.

– Det som startet med noen pizzamøter, ble etter hvert til en ungdomsorganisasjon med samlet visjon og ideologi, fortsetter hun.

Hun holder foredrag og appeller. Skriver kronikker, stiller opp til intervjuer og lager podkast. På toppen av det hele er Knudsen student. Hun er flink til å slappe av når hun kan, forteller hun, 20 minutter på bussen med musikk på øret mellom avtaler. Og hun liker å være aktiv. Likevel er det en ting som blir slitsomt i lengden.

– Den rollen som pedagog kan innimellom være litt tung, sier hun.

Knudsen følte fra ung alder et ansvar for å drive voksenopplæring. Opplevde hun diskriminering eller ting som var ugreit, fulgte hun opp med lange, pedagogiske svar, gikk inn i rollen som talsperson for handikappede.

– Man blir litt sånn, aktivist på heltid. Det er veldig viktig å bevisstgjøre, men man skal ikke bære det ansvaret i alle settinger.

sex og sånt. I 2018 skrev Knudsen det innlegget hun syntes var aller skumlest, men også viktigst. I en skildring på NRKs debattplattform Ytring, beskrev hun sin første seksuelle opplevelse. Der skriver hun:

«Funksjonshemmede og sex må prates om og prates om enda mer. Vi må alle være med å rive ned barrierene. Fordi det er ikke så veldig komplisert. Det er bare sex.

Og akkurat det – er helt menneskelig! Og man er ikke mindre menneskelig selv om man har en funksjonsnedsettelse.»

– Det var veldig sårbart, jeg var jo bare 18 år. Men samtidig var det viktig for meg å snakke om dette, fordi sex blant funksjonshemmede er så tabubelagt.

Selv hadde hun lagt lokk på sin egen seksualitet, forteller hun, tenkt at det var ikke-eksisterende. Preget av sykehusundersøkelser, innleggelser og operasjoner, var kroppen blitt et prosjekt, noe klinisk.

– Men seksualitet er jo så viktig for oss alle. Det er en del av å være menneske, rett og slett, sier Knudsen.

Arbeidet med å bryte ned tabuer holder hun fremdeles på med. I fjor sommer skrev Knudsen et innlegg i Dagsavisen om «sommerkroppen», om alle de normbrytende kroppene som også vil nyte solstrålene. Over teksten er Knudsen avbildet i en gul bikini.

– Det er viktig for meg å endre på standarden for hva som er vakkert og hva som er riktig eller feil kropp, forteller Knudsen.

Sammen med venninnen Ida Hauge Dignes driver Knudsen podkasten «Hemma», hvor jentene blant annet snakker fritt om seksualitet og kropp. Knudsen deler også mye om temaet på sin egen instagramkonto.

– Funksjonshemmedes kropper er ikke kliniske. De er attraktive, sexy og flotte. Og det kommer jeg ikke til å slutte å snakke om.