– Jeg har lyst til å vise at det er mulig å reise på en annen måte enn det mange tenker er opplagt, sier Hedda Gjone (23).

– Jeg synes jeg får med meg mye mer når jeg reiser sakte. Det at du skal få tid til mest mulig på kortest mulig tid … Jeg skjønner ikke hvorfor det er det som skal være viktig, da. Det er ikke sikkert at sånn vi lever nå, er den riktige måten å leve på. Jeg synes det er riktig at det skal gå saktere. 

selvbergingssamfunn. For å forstå litt mer av Hedda Gjone, hvordan hun tenker og hvordan hun lever, kan det være greit å vite at hun kommer fra Sandøya. 

Sandøya – eller Vestre Sandøya, som den også kalles, for å distingvere den fra andre av landets sandøyer – ligger et steinkast utenfor fastlandet i Tvedestrand kommune i Agder fylke. Befolkningen teller cirka 200 fastboende, som i sommerhalvåret tidobles av hytteeiere, og det virker som om Sandøya synes det holder: «Det er, merkelig nok, ikke all verden med gjesteplasser for båtfolket», observerte VG i juni. 

Øya er selvforsynt med landhandleri, pølsemaker, økologisk bakeri, langt på vei flest håndverkskunstnere i Norge per capita og birøktere som setter ut gratis honning til forbipasserende.

Det er derimot ingen broforbindelse til fastlandet, så Sandøya er i praksis bilfri. Landhandleren har riktig nok en varebil og postbudet postbil og det er noen ATV-er her og der. Men de fleste greier seg med sykkel, og nesten alle sverger tilsynelatende til en gammel 18-girs DBS Kilimanjaro – eventuelt en 21-girs DBS Kilimanjaro, for den som vil skille seg litt ut. 

Men så er det Hedda Gjone, som skiller seg mer ut, for hun sykler på en offroad-enhjuling. Hun er ikke landets mest kjente enhjulssyklist – den tittelen tilfaller forfatteren Erlend Loe – men hun er trolig landets mest ekstreme.

En formiddag i juni står hun på fergekaien med britiske Rob Duncan (25) i den ene hånden og sandaler i den andre. Hun foretrekker å ikke bruke sandalene, for hun forsøker å herde underhuden nok til å gå barbent overalt. Det ligger hun godt an til å klare i år. Hun har nå vært her fire uker sammenhengende uten å sette sin fot på fastlandet, ny personlig rekord. 

For noen minutter siden avsluttet hun sin siste hjemmeeksamen – hun har begynt på en bachelor i biologi, klima og miljø ved Universitetet i Tromsø, som hun skal fortsette på ved Universitetet i Bergen – og nå skal det feires.

en liten hvit løgn. – Vil dere ha kake? Kanelboller? Øl? Vin? Skal jeg sette på mer kaffe? Er dere stordrikkere? Mer rosé? Eller sånne bobler? spør Ingunn Gjone, Heddas mor. 

Hun og yngstedatteren Tyri Vår bor på en liten topp, omgitt av sommerhuset til SV-nestoren Stein Ørnhøi, barndomshjemmet til MDG-topp Hanna Marcussen, et par villsauer og en kalkun. Ingunn Gjone, som er glass- og tekstilkunstner, med atelier og galleri på tunet, flyttet hit med sin daværende ektemann i 2005.

– Hvorfor flyttet vi hit? spør hun selv.

– Det var fordi vi var kunstnere. Så da var vi litt frie. Det var et skikkelig egoistisk valg.

Hun kremter.

– Vi ble intervjuet av Foreldre & Barn rett etter at vi kom hit. Og da sto det i overskriften: «Vi flyttet på grunn av barna». Men det var en løgn.

– Jeg trodde det helt til nå, jeg, mamma, sier Hedda Gjone og smiler.

Frem til barneskolen er det «et perfekt sted å bo», legger hun til, «hele skogen er liksom skolegården din». Men ungdomsskolen er i Tvedestrand og skal du besøke venner der må du sove over hos dem, for siste rutebåt går klokken fem. Hun vokste opp med én jevnaldrende på øya.

– Det er veldig lett å være lite barn her og ikke like lett å være ungdom, sier Ingunn Gjone.

– Men man blir veldig knyttet til naturen, da. Hedda har vært ekstrem, det er jo ikke alle personligheter som er sånn, men for Hedda var det perfekt. 

årets rookie. Det virker som om Hedda Gjone har gjort maksimalt ut av sine år på Sandøya. Hun har drevet egen butikk og kafé, startet barneidrettsgruppe og lokallag av Natur og Ungdom. (I Tromsø har hun vært aktiv i Extinction Rebellion og leder for studentlaget til Framtiden i våre hender.) 

En vinter kom ikke Sandøy Vel i gang med grusstrøing før snøen lavet ned, da skøytet hun og lillesøsteren på tvers over hele øya. Men da hun kom tilbake, i begynnelsen av årets sommer, føltes det som om hun hadde rundet Sandøya. 

– Hedda måtte av gårde og sykle. Det ble for smått her. En dag syklet du helt opp til …? spør moren.

– Eh, Hovden, sier Hedda, nærmest beskjemmet.

– Ja. Det er 20 mil, det.

Og i fjor sommer syklet hun fra Hirtshals til Paris. 200 mil, alene, fortsatt på enhjuling. Hun fikk sykkelen i julegave og liker ikke å ha noe hun ikke bruker, så hun bestemte seg for å bruke den. Hun ville også «vise at det er mulig å reise på en annen måte enn det mange tenker er opplagt». Hun samlet flasker på lesesalen i Tromsø for å finansiere turen og pakket bagasjen lettest mulig – hun prioriterte så hardt at hun droppet solkrem og mistet huden på hele armen.

Hun var ganske vindutsatt langs vestkysten av Danmark, ikke minst siden en enhjuling krever balanse i fire retninger og du hele tiden må fokusere på det som er foran deg. Da hun kom til Nederland, måtte hun krysse landet på grunn av sluseprosjekter, «klimaet hadde ført til at de måtte bygge om alt, egentlig», fikk hun inntrykk av. 

Enhjulssykling er en påkjenning for kjernemuskulaturen, så hun stupte til sengs så fort hun fikk opp teltet hver kveld. Den konstante oppmerksomheten fra omgivelsene som gjerne blir enhjulssyklister til del, var også litt slitsom – «jeg er ikke en klovn, liksom». Men mest ga turen bare mersmak. 

Etterpå ble hun kåret til «Årets rookie» av friluftsmagasinet Ute, for hvordan hun «benytter sykkelen til å realisere små og store eventyr, og inspirerer til en livsstil basert på lavt karbonavtrykk.» I Bergen har hun fått deltidsjobb i en sykkelbutikk. Etter endt bachelor neste sommer, planlegger hun å ta et år fri bare for å sykle så langt hun kommer.

opplevelse vs. innflytelse.  – Jeg har en venninne som syns det var så utrolig flott at Hedda får oppmerksomhet, som hun sier, «for å være seg selv», fortsetter Ingunn Gjone. 

– Det syntes jeg var veldig beskrivende. Hun er seg selv.

– Veldig bra, mamma, sier Hedda.

Noen ganger spør hun seg imidlertid om hun inspirerer andre nok. Hun laget en Facebook-side for Paris-prosjektet, og postet videoer fra dagsetappene, men kunne kanskje likevel gått mer opp i rollen som turinfluenser, mistenker hun.

– Jeg syntes det var vanskelig å snakke til kamera. Jeg hadde ikke snakket til noen på flere dager. Det virket litt unaturlig å skulle snakke. Det blir litt sånn, hvem er det man snakker til?

– Jeg synes det er ganske bra at du ikke filmet så mye. Jeg tror det er viktig å oppleve. I stedet for å være helt sånn: «Hey guys, welcome to the wild!» sier Rob Duncan og simulerer en typisk altfor entusiastisk vlogger. 

sykkelen kaller. De møttes i Tromsø, hvor han jobbet som kajakkinstruktør. Nå er han litt usikker på hvor veien går videre, han har gjennomført militære tester på Zoom for om mulig å komme inn på offisersskole i hjemlandet.

– Men jeg tar det som det kommer. Og ser hva som skjer på sykkelturen, sier Rob Duncan.

Morgenen etter skal de nemlig på sommerferie. Sykle til Trondheim via Jotunheimen, denne gang på to hjul hver.

– 20.000 høydemeter på ni dager. Mest mulig fjell, sier hun begeistret.

– Det her blir bare smertefullt. At vi gidder, sier han ømt.

Så kommer en bibelsk bisverm summende over taket og ned mot kakebordet på terrasseplattingen.

– Wow. Det er biene til naboen, sier Hedda Gjone med en blanding av fascinasjon og uro.

Heldigvis vet hun råd.

– Skal vi ta en liten tur med sykkelen, da?

x