– Hvordan jeg kom på det?

Davor Poljcic (30) tenker seg om. Han gjør ofte det, der han sitter i solen en tidlig høstdag, utenfor en pizzarestaurant i Trondheim. Der inne dyrker han basilikumplanter, og han har akkurat vært og sett til dem. ­De strutter av lysegrønn kraft, uten de gråsvarte bladene som basilikumplanter ofte er belemret med.

– Jeg er maskiningeniør, men ble permittert under oljekrisen for noen år siden. Da begynte jeg å tenke på bærekraft, og at jeg hadde lyst til å drive med noe selv. Jeg tenkte: «Hva er det vi alle trenger?» forteller Poljcic.

svaret var mat. Men fordi Poljcic er så glad i å bygge, og i å finne nye løsninger generelt, falt valget hans på hydroponi – altså å dyrke i næringsrikt vann i stedet for jord. Det er en dyrkingsmetode i rivende teknologisk utvikling, og passer godt til urban dyrking: lite søl og hurtig vekst, og uten at solens stråler trengs.

For å få dyrkingen mer bærekraftig, tenkte han det beste måtte være å dyrke maten i nærheten av der den spises – som i restauranter. Han kaller det «ureist mat», og dyrker nå mikrogrønt og urter i en rekke av Trondheims restauranter. For restaurantene som ikke har plass til plantene, har han også et underjordisk gartneri i byens sentrum.

– Det er haugevis med tomme kjellere. Vi fant en som har stått ubrukt i mange år og begynte å dyrke der, sier han.

– Da kom sykkelen inn i bildet, en fin måte å gjøre også den maten ureist på.

artig mat. Det er bare to år siden Poljcic etablerte selskapet Plant Tech, men han har allerede én ansatt – i tillegg til seg selv, og i august var omsetningen oppe i rundt 200.000 kroner. Målet er å skaffe Trondheims restauranter, som har vært i rivende utvikling de seneste årene, mat som ellers må importeres.

– Karse er mest populært. En av grunnene til at vi satser på mikrogrønt, er at Norge importerer store mengder av det fra Nederland, forteller Poljcic. 

Mikrogrønt er alle typer nyttevekster som er høstet i en tidlig fase. Plant Tech dyrker spirer av blant annet rucola, reddik og erter.

Han tilbyr en smaksprøve av en potte med ertespirer, som han har et brett av i transportsykkelen sin. Den er herlig knasende og frisk, han spør om vi kjenner den nøttaktige smaken.

– Det er jo så mye artige ting vi selger, sier han. 

– Er du opptatt av matlaging?

– Nei, jeg har ikke tid. Men jeg kjenner mange kokker som er det, sier han, og forteller om tett samarbeid med restauranten To rom og kjøkken, som i likhet med mange andre spisesteder er opptatt av lokal mat.

– Jeg gir dem ofte noe nytt, og enten sier de: «Å, faen dette er bra.» Eller de sier: «Kanskje jeg kan bruke det.»

Når sistnevnte skjer, skjønner Poljcic at planten ikke har truffet planken.

gjøre selv. Han flyktet som liten med foreldrene fra et krigsherjet Sarajevo. Det første minnet han har er fra et tog, og at de var på vei bort. I Trondheim startet faren bilverksted, og der likte lille Davor seg. Han ser ikke bort fra at gleden ved å bygge og forstå teknikk begynte der. 

På Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) studerte han for å bli maskiningeniør, og spesialiserte seg i drift og vedlikehold. Og kanskje var det der interessen for bærekraft egentlig startet, lurer han, i tanken om vedlikehold, få ting til å fungere og vare lenge.

– Jeg har alltid hatt en drøm om å lage ting, og utvikle ting, forteller Poljcic.

Han utvikler allerede egne led-vekstlys i fullspektrum, som er nødvendig for å gjøre urban dyrking lønnsomt. Og som kan i tillegg bidra til å redusere strømforbruket og el-avfallet drastisk i dagens drivhus. 

– I slutten av uken får jeg en robot-arm, forteller han.

– Den skal hjelpe oss med såing og pakking.

Nylig fikk Plant Tech midler av Innovasjon Norge til å utvikle teknologi som kan automatisere en del av arbeidet.

– Pilotprosjektet skal forberede oss til å utvikle Norges mest automatiserte storskala matproduksjon.

Han har ambisjonene klare, han skal dyrke mer, og også utvide repertoaret til grønnsaker, frukter og sopp. 

– Vi skal dyrke i ekstreme høyder, noe ingen andre i Norge har gjort. Vi kommer til å være avhengig av høytløftende trucker, sier han lurt.

– Sånt er du glad i?

– Hehe, ja. Men dette kan jeg ikke si så mye om, sier han, forteller at han også er avhengig av mer takhøyde enn den som finnes i det underjordiske han allerede bruker.

Flere land har kommet langt på hydroponisk dyrking, som Nederland og Japan. Mye teknologi finnes.

– Men vil liker å bygge ting selv. Fordi det er moro, og fordi kompetansen er viktig.

Det er ikke så bærekraftig at all kompetansen kommer fra utlandet.

begrenset. – Kan du skaffe oss et chili-tre, spør Monica Simoes (38), servitør og urteansvarlig ved Una Pizzeria og Bar, som allerede har inngangspartiet fylt av basilikum, dekorativt og trygt plassert bak glassvegger.

Poljcic smiler, sier at det skal han få til.

Han tror urban dyrking og hydroponi vil bli viktig i fremtidens Norge. 

– Jeg tror det blir veldig viktig på grunn av klimaendringene, som fører til at vi mister en del av matproduksjonen, det er enten for varmt eller for kaldt.

Poljcic kan bli sliten av at den grønne omstillingen går sakte, at så mye handler om lønnsomhet her og nå.

– Basilikum importert fra Israel har billigere kilopris enn vår. Men vi kan konkurrere hvis vi får mer automasjon, sier Poljcic.

Han er overbevist om at unge gründere har en viktig rolle i det å løse klimakrisen.

– Jeg tror de er viktigst. Det er de som tenker nytt. Problemet med den gamle generasjonen er at fantasien deres er litt mer begrenset, de er vokst opp i en tid da teknologien var begrenset. Nyere generasjoner ser mer muligheter med tanke på at teknologien utvikler seg raskt, forteller Poljcic.

– Det er egentlig bare fantasien som begrenser mulighetene.