Hun har plaster på flere av fingertuppene sine. På overarmen har hun blåmerker, den ene stangen på brillene er festet med tape. Marte Olsen (29) kommer gående mot oss på gårdsplassen, skjelmsk smilende. 

For noen år siden jobbet hun i en smykkebutikk i Oslo, og fikk høre av sjefen at hun måtte passe bedre på hendene sine. De var ru, ofte var det jord under neglene. Senere har Olsen tenkt at det neppe finnes et eneste menneske i verden som passer dårligere til å jobbe i smykkebutikk enn henne. 

Nå er det ingen som kommenterer hendene hennes lenger. Hvem skulle det være? Katten Sirius Svart som lusker over tunet? Perlehønsene som tripper borte ved drivhuset? 

For halvannet år siden flyttet Olsen fra Oslo til Dokka i Innlandet-kommunen Nordre Land for å bli grønnsakbonde. Småbruket hun kjøpte består av en hvit enebolig, en rødmalt låve og bakenfor det: åkerlappen, eller markedshagen som hun kaller det. Det er den dette handler om. Markedshagen, og Olsen. 

Hun forteller at det er travelt nå, fryktelig travelt, fordi plantene må ned i åkeren. Hun tar oss med dit, bedene ligger på geledd og venter på tomatplanter og buskbønneplanter, kålrotplanter og knutekålplanter, beteplanter og nepeplanter, som i løpet av sommeren skal mette folk i nærheten. I fjor dyrket hun nok til 30 menneskers forbruk av grønnsaker i tre måneder, forteller Olsen. I år skal hun tredoble produksjonen.

– Jeg har gjort det vanskelig for meg selv, sier hun.

Hun hadde ikke trengt å øke produksjonen så raskt, flere har rådet henne til å ta det mer steg for steg. Men hun liker å ha det travelt, er ikke typen som sitter i sofaen og ser serier som vanlige folk. 

På åkeren, rammet inn av bjørketrær i lysegrønt, står et drivhus – eller, det vil si, et uferdig skjelett av et drivhus, som må bli ferdig snart. Foreløpig står plantene inne i stuen hennes – og nå er hun litt bekymret for om stuen er i ferd med å råtne. 

– Jeg har lurt på om det er særlig bra for veggene.

Fordommer. Marte Olsen er kåret til en av D2s ledestjerner på bærekraft fordi hun viser at det er mulig å drive med småskala grønnsakproduksjon i Norge – også på steder der det ikke har vært vanlig. 

Lokaldyrkede grønnsaker er noe av det mest klimavennlige man kan spise, og Olsen er også opptatt av å ta vare på matjord og artsmangfold. 

– Vi må tenke mer helhetlig enn å kutte klimagasser. Vi må også tenke på hvordan vi skal spare på naturressursene. Vi bruker så utrolig mye naturressurser, sier Olsen. 

På litt over et år har hun allerede to deltidsansatte og en avling det står respekt av. Hun dyrker over 48 ulike grønnsaker, som hun selger gjennom Facebook, og til andelshavere. Å være andelshaver betyr at man betaler enten 3000 eller 4000 kroner i året, avhengig av om man blir med på dugnad eller ikke, for så å få en kasse grønnsaker i uken gjennom sesongen.

– Det var vill etterspørsel, sier hun, om mottagelsen da hun i fjor begynte å selge grønnsaker gjennom en Facebook-gruppe for lokalmat.

– Det tok tolv timer fra jeg la ut grønnsakene til det var tomt. 

Det er klart, som innflytter fra Oslo, en jente som vil redde verden ved å dyrke noe ingen andre her dyrker: Hun møtte litt fordommer. Jordene i distriktet brukes stort sett til å dyrke litt korn, samt gress til kyr. Grønnsaker, med unntak av poteter, er det lite tradisjon for. Men det betyr også null konkurranse. 

– Planen er å tjene penger, sier hun.

Det gjør Olsen allerede, og hun har også fått nesten en halv million kroner i støtte fra Innovasjon Norge.

Olsen tror det hjelper at hun er en sånn type som blir motivert når folk tror hun ikke skal få til noe.

– Da bare gjør jeg det, for å bevise, sier hun, og legger til at hun er en utålmodig person.

– Men kan en bonde være utålmodig? spør fotografen.

– Jeg vet ikke, men jeg tror faktisk det kan være bra, svarer hun.

Økologen. Olsen vokste på Klemetsrud øst i Oslo i det hun kaller en vanlig familie, som hverken var spesielt opptatt av natur eller politikk. Men det var Olsen. 

Hun utdannet seg til naturforvalter på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås, og tok også en master i økologi.  Da hun var ferdigstudert, jobbet hun som biolog på et kontor i Oslo, men lengtet ut av byen. Da det dukket opp en ledig biologjobb ved Dokkadeltaet Nasjonale Våtmarkssenter et par timer nord for Oslo, tenkte hun at noe sånt kunne være veien ut. 

Med en fast jobb kunne hun prøve seg som bonde ved siden av. Det hjalp at hun allerede kjente noen i strøket, og da et passelig småbruk dukket opp til salgs, slo hun til. Hun fikk låve, hus og 30 mål jord for prisen av en halv toroms i Oslo. 

Markedshagen. – Tradisjonell drift er ikke mulig på alle steder, og ikke på en flekk som dette, forklarer Olsen. 

Metoden hun driver med, kalles markedshage. Det er både en måte å dyrke på, og en måte å distribuere på.

En markedshage blir dyrket på et relativt lite areal, uten pløying, kunstgjødsel eller plantevernmidler. Kompost og gjødsel legges i bedene, lag på lag, og plantene settes tett. Luking gjøres av Olsens plastrede fingre. 

– Jeg planter veldig mange forskjellige grønnsaker, tanken er å forvirre insektene, forteller hun. 

Insektene ble likevel ikke totalt forvirret, i fjor var hun plaget av både kålmøll og gulrotflue – men ikke verre enn at hun kunne håndtere det. Markedshager er basert på manuelle redskaper, selv om hun av og til får hjelp av naboen som har traktor – og møkk. Det synes hun er helt flott, for hun liker å finne en balanse mellom det idealismen og det pragmatiske.

Hun tror hun er en person som raskt får venner, og nevner Morten borti der, og Bjarne oppi der. Grønnsakene som ikke blir spist opp av andelshaverne, selger hun i et nettverk for lokal mat.

– Det er kjempedeilig å eie jord, sier hun.

Som biolog er hun spesielt opptatt av biologisk mangfold og hvordan arealendringer som flathugst og nye veier truer leveområdene til mange arter. 

– Og vi bygger ned matjorden, sier Olsen.

Hun er bekymret for hvordan klimaendringene vil påvirke matproduksjonen. 

– Vi må produsere alt vi kan produsere her i Norge. Det kommer til å bli mer sult. 

Drivstue. Etter å ha vist oss rundt en stund, og latt oss hilse på kattene, perlehønene og en hest hun har skaffet seg, kommer Olsen på at hun egentlig har spist veldig lite i dag. Hun viser vei inn i huset via verandaen (sånn at vi skal slippe å se en del rot), går inn på kjøkkenet, tar en ost ut av kjøleskapet og skjærer en raus bit.

– Jeg står opp før syv og jobber til ni på kvelden, forteller hun. Dagen før spiste hun en sjokoladeplate til middag.

– Det er dette jeg har lyst til. Jeg har aldri jobbet så mye.

Vi får se plantene som fyller halve stuen, de står i svarte brett på hyller helt opp til taket, med lysrør over. Det lukter som et gartneri. Olsen sjekker telefonen med knust skjerm mens en traktor kjører forbi utenfor.  Om en time får hun en hest til, forteller hun, derfor må hun sette i gang med «å gjerde», altså lage et gjerde. Et mulig hint om vi at bør dra. Hun ser seg rundt i stuen, luften er fuktig. 

– Det blir godt å få ut disse plantene, sier hun.

– Det går egentlig ikke an å bo her nå.