– 600 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år, og de aller fleste er menn. Mange tusen tenker på å begå selvmord. Hvis min historie kan bidra til å få noen i salen til å innse at de er bra nok slik de er, og at de ikke er alene om å slite, da er det verdt det.

Mats Grimsæth (25) er naturfotograf, seiler, eventyrer og har nesten 20.000 følgere på Instagram. Der legger han jevnlig ut blinkskudd fra en actionfylt hverdag som kan ta pusten fra de fleste. Han har seilt til Svalbard og Grønland med ansvar for 14 mennesker, noen av dem hadde aldri vært ute i båt før. I fire år bodde han på havet, men nå er han «mellom båter», som han kaller det. Derfor har han lånt en 44 fot seilbåt av en kompis i Ålesund for å ta D2 med på tur. 

– Det er fint det er en cockpitkalesje her, for det kan jo begynne å regne, sier fotografen, og løfter blikket mot noen faretruende mørke skyer.

– Det kommer til å regne, det er jeg sikker på. Men kalesjen skal av, vi skal ikke på noen «Oslofjord-seilas», heller, kontrer den 25 år gamle hardhausen. 

innebygd sinne. Han gikk gjennom en tøff tid på ungdomsskolen. Grimsæth forteller at han ikke var blant «de kule», at han følte at han ikke passet inn og aldri følte seg bra nok. 

– Jeg ble mobbet hver eneste dag, men reagerte med å tøffe meg tilbake. Jeg stengte følelsene inne, snakket aldri med noen om vanskelighetene og endte opp med å bli en av pøblene i klassen. Til slutt hadde jeg så mye innebygget sinne at det smalt, bokstavelig talt, forteller han. 

– Det skjedde en dag etter at jeg hadde fått den samme spydige kommentaren som jeg alltid fikk, at jeg lignet på en flis, skulle jeg ikke knekke snart? Det bare svartnet for meg. Det eksploderte, rett og slett. Jeg slo gutten, og endte opp med å bli utvist fra skolen. Da var jeg 15 år.

Mats Grimsæth ble sendt til psykolog, noe han beskriver som «helt jævlig».

– I mitt hode var det bare «de gale» som gikk til psykolog. Men etter hvert skjedde det noe. Jeg begynte å snakke om følelser, snakke høyt om hvordan jeg hadde det, at jeg alltid hadde jaget etter å passe inn, være bra nok. Da kom også tårene. Og det var en lettelse.

 oppvokst i havgapet. Han vokste opp ved havet i Larvik og ble tidlig introdusert for både naturfotografi og seiling. Han fikk frilanse som fotograf for lokalavisen og brukte all fritid på å ta bilder. 

Hver sommer var han med morfaren i Bergen på båttur, der fikk han prøve og feile og våge alt han kunne, og erfaringen ga ham en god relasjon til havet. 17 år gammel kjøpte han sin første seilbåt.

– Jeg har alltid følt meg trygg på havet, uansett hvor mye det stormer. Da føler jeg bare mestring, glede og frihet – og det er helt rått. På land er det annerledes. Det er i hverdagen, ofte i sosiale settinger, jeg kan føle på vanskeligheter, ikke ute på eventyr, sier Mats Grimsæth, som forteller at han har hatt dager da «tørketrommelen bare kan gå og gå». 

En dag i tenårene var han så dypt nede i mørket at han vurderte å ta sitt eget liv. 

– Ingen er roboter. Hvis man har bygget opp så mye inni seg over så lang tid, kan det gå veldig, veldig galt. Heldigvis gjorde jeg ikke alvor av tankene mine den gangen, sier han.

Men alle erfaringene han har gjort seg, har gjort ham rustet til å ville hjelpe andre ut av den vonde spiralen, kanskje spesielt gutter og menn, som ofte sliter med å åpne seg og snakke om følelser.

– Jeg var jo sånn, jeg også. Men da jeg endelig begynte å åpne meg, skjedde det så mye positivt. En bør ble løftet av skuldrene mine, selv om også jeg er et menneske og fremdeles kan ha noen dritdårlige dager. Vi må bli flinkere til å snakke om ting, og ikke minst må systemet i Norge bli bedre på å forberede unge på hverdagen, hvordan du klarer deg selv, takler praktiske ting. Det finnes ingen fasit, sier Grimsæth.

Ofte er det de du minst hadde ventet det av som ender opp i selvmordsstatistikken, påpeker 25-åringen: De som smiler og ler, er populære og som bryr seg om alle andre. Ofte aner selv mødrene ingenting, og blir møtt med et sjokk ingen er forberedt på å håndtere. 

– Når totalt fremmede får høre historien min, tør de å åpne seg om ting og temaer de kanskje aldri har delt med noen. Det kan være den tøffe politimannen som bare vil ha en klem, eller en 13 år gammel jente som tør å fortelle om en stefar som er voldelig, og trenger hjelp. Det er alltid forskjellig hvordan noen blir påvirket eller reagerer når du eller jeg deler av egne erfaringer, forteller han.

de vanskelige følelsene. Det var en miljøarbeider på den tidligere ungdomsskolen hans som oppfordret Mats Grimsæth til å begynne å holde foredrag. Hun mente historien hans kunne gi håp til andre unge. Første gang han sto foran en forsamling og snakket åpenhjertig om egne oppturer og nedturer, var i 2017.

– Jeg syntes det var skikkelig skummelt, men responsen var god – både fra 13-åringer og bestemødre. Jeg snakket om de tingene vi gutter normalt ikke snakker om: følelser, usikkerhet, det å føle at man ikke duger til noe. Og jeg ble glad over å se at det gikk hjem hos så mange.

Etter hvert har han holdt foredrag for ulike forsamlinger over hele Norge. Det mest spesielle er at både unge gutter og store, tøffe mannfolk kommer bort etterpå, ber om en klem og sier takk, forteller Grimsæth. 

– Det river ganske langt inn, innrømmer han, og legger ikke skjul på at det koster mye for ham å stå foran store folkemengder og snakke om så personlige ting.

– Jeg gruer meg før jeg går på scenen og kan være helt ødelagt etterpå. Men hvis det kan hjelpe noen, ja bare én person, er det verdt det, sier han.

på nye eventyr. Etter å ha tøffet forbi selve Ålesund, heiser han seil og slår av motoren. Så seiler vi forbi en fiskebåt med en skokk av måker rundt skroget. Skyene har lettet noe.

– Nei, men det begynner nok å regne snart, likevel. Se på de skyene der borte over fjellet, sier skipperen.

I disse dager tar han med turister på havrafting og båtsafari for reiselivsselskapet 62 grader nord. Og i tillegg har han fått en sommerjobb i 100 prosent turnusstilling som medlever innenfor psykisk helse og rus i Ålesund.

Selv om han alltid har hatt dette jaget etter drømmer, jaget etter nye opplevelser og ekspedisjoner, kan Grimsæth synes det er godt å komme hjem. Hjem på land.

– Det går faktisk an å få seiling opp i halsen også. Det kan bli litt for mye noen ganger. Så nå har jeg følt på at jeg også trives i hverdagen, og det er en helt ny og god følelse, sier han.

Det stopper ham likevel ikke fra nye drømmer. Planen er klar:

– Jeg vil kjøpe meg en ny seilbåt igjen, bo i båten og seile Amerika rundt. Ta med folk ut på eventyr igjen. Jeg skal bo i bil ett år for å spare opp penger til båten, bruke ett år på å klargjøre båten for ekspedisjonen, og så stikker jeg av gårde.

– Hvor lenge har du tenkt å være borte da?

– Aner ikke. I alle fall to år, sier eventyreren lett.

Han har god erfaring med å ta med folk på seiltur.

– De første to dagene på tur med ukjente er alltid like spennende, folk sier unnskyld når de så vidt dulter borti hverandre og er ganske nervøse. Men så skjer det noe, de forstår at her kan du fint være den du er.