Av og til får han lyst til å gi opp. 

– Når jeg har forelsket meg i en låt, føler sterk kjærlighet for den, men møter veggen, og prøver på nytt og på nytt, starter Sondre Justad.

 I fire år har han bedrevet frenetisk konsertaktivitet, han rakk over 24 festivaler bare ifjor sommer. Innimellom har han snakket så ofte han kan om hvorfor han er så mot oljeboring utenfor Lofoten. Men siden ifjor høst har Justad sagt nei til både konserter og intervjuer, ville ha ro til å lage ny musikk, til å skrive. Det er jo noe av det han liker best, forteller han: «En enorm rus, som å fly» – når det funker.

Men det gjør jo ikke alltid det.

– Da føles det som jeg mister all verdi i livet mitt. Det er veldig ekstremt. 

hjemme. Henningsvær ligger sensommerstille, bortsett fra lett måkeskrik og svosjingen fra en og annen allværsbukse. Da Sondre Justad møter en bekjent i hovedgaten, løfter han headsettet høflig av hodet, som om det var en hatt i gamle dager.

– Heia! sier damen.

– Du ser så kul ut, du kledde den der jakken, sier hun.

Justad svarer høflig og blidt, tar på headsettet igjen, og går videre, lett hjulbent i sin knallrøde jakke. Henningsværs store sønn er god på hilsing når han er tilbake i hjembyen. Han er en av disse artistene som, til tross for at han bare er 29 år, har fått merkelappen folkekjær. Justad virker som en positiv fyr, upbeat, som musikken – til tross for noen nedturer når låtskrivingen lugger. 

I 2015 var «Riv i hjertet» den mest spilte norskspråklige sangen på norsk radio, låten «Fontena på Youngstorget» ble nominert til årets låt i P3 Gull ifjor – og til sammen er låtene hans strømmet nesten 100 millioner ganger. 

Sondre Justad er kåret til en av årets ledestjerner fordi han jobber med å gjøre turnévirksomheten sin grønn, fordi han på særegent vis flagger motstand mot oljeboring utenfor Lofoten og fordi han skriver tekster som denne, fra låten «Paradis»: «Kjære samvittighet, vis meg veien videre».

barndommens lys. Lysstøperiet, kafeen til Justads mor og stefar, ligger sentralt til i hovedgaten i fiskeværet, folk sitter utenfor i solen over kaffen. Her har han brukt mye tid, forteller Justad litt senere, da vi har satt oss ned i kafeens rolige bakhage.

Moren levde av å støpe og selge stearinlys, og han hjalp til da han var liten. Det høres romantisk ut, passende for en som er blitt stor på ærlige sanger om forelskelse. Han skriver ut dagboksnotatene sine i sangtekstene, har han fortalt tidligere. 

Men det var ganske mye jobb, altså lysstøpingen. 

– Vi støpte om kvelden og nettene, og solgte på dagen. Jeg var mye der.

 Låtene hans treffer tydeligvis noe i veldig mange, kan vi snakke om tidsånden, i hvert fall tidsånden til 20-åringer i dag? Justad avviser det selv, han har i hvert fall ikke tenkt på at han skal treffe noe sånt. Tekstene virker så totalt uironiske og inderlige – toppet med fengende refrenger og historier som er detaljert personlige og himmelhøye samtidig. 

Han forteller det man kan mistenke: 

– Jeg er en person som føler mye, og vil mye. 

Han legger til at noen av vennene nok synes det kan bli litt mye.

Men Justad ønsker mer åpenhet om følelser, forteller han. Justad snakker om dem som de skulle vært noe håndgripelig, noe hverdagslig som en sko eller en telefon; han snakker om følelser som vi skulle sittet der med en rødvinsflaske mellom oss, og sett bunnen nærme seg i håpet om å finne ut av noe vesentlig, for alltid.

flokkdyrene. Og hvordan skal vi egentlig sammen løse miljøproblemer, og andre problemer, hvis vi ikke forstår at det er sterke følelser i spill?

– Vi har ulike frykter, det snakker jeg om på gigs: Alle har frykter som en naturlig ting ved å være mennesker. Vi frykter for jobben vår, for ikke å bli sett, ikke bli forstått, sier han.

Og dette har han tenkt på, at miljøbevegelsen, og en del forskere, ikke helt forstår at kommunikasjon om følelser også må til for å nå frem til folk om klimakrisen.

– Det er ikke alltid sånn at de klarer å treffe den vanlige mannen i gaten, sier han.

Hvis Justad holder konsert i for eksempel Sandnessjøen eller Stavanger, byer der mange har oljejobber, er han bevisst at det er sårt for mange, og fryktfremkallende, når han innimellom låtene, i såkalte shout outs, snakker om at oljealderen må ta slutt. Så da passer han på å legge inn at han har respekt for dem som jobber i oljen, og at omstillingen ikke er deres ansvar alene, og dessuten: at det vil komme mye bra ut av å slutte med oljen.

– Vi vil være en del av flokken, bli sett. Sånn er alle mennesker. Hvis man da bare driver og skyter, da er det vanskelig å få til endring, sier han.

– Synes du miljøbevegelsen skyter for mye?

– Deler av miljøbevegelsene skyter. Og jeg forstår det, sier han. 

Selv vil han heller nå frem på et annet vis, mer sånn som Greta Thunberg, som «har klart å treffe oss med følelser, som ikke er fag».

– Vi trenger personer som henne til å få ut forskningen til de som ikke er så gode på det selv.

– Litt av det jeg har lyst til å klare gjennom musikken, er å ta bort alt det her logiske, tenkningen og frykten som er der, og nå inn gjennom følelser: Kjærlighet til deg selv, venner, familie og jorden.

budskapet. På sin forrige plate prøvde Justad å få frem et politisk budskap, på sin egen måte, gjennom en «utvidet kjærlighet». I låten «Paradis» synger han: «Æ kjenn det brenn/Men det e ikke nok, æ treng en eksplosjon/Kor lenge kan ho vent?» 

Justad forklarer at «ho» i denne teksten kan være en dame, eller rett og slett jordkloden. Flere av tekstene har det han kaller en dualitet i seg, at de kan lese på to måter.

Men før han landet på denne lett sublime kommunikasjonen var han inne på å bruke faktaopplysninger om klimakrise, eller konkrete historier om flyktningskjebner. Det fungerte visst heller dårlig. 

– De tekstene skulle jeg gjerne sett?

– Haha, nei det skulle du ikke, sier Justad, og ler rått.

Men siden dette ikke er en sangtekst, men et intervju, forklarer Justad gjerne rasjonelt hvorfor han er så mot oljeboring i havet utenfor Henningsvær, utenfor Lofoten. Oljebransjen har prøvd å slippe til i dette området i årevis.

– Men vi har klart å gjøre det nesten fredet, sier Justad, som har vært en del av en bred protestbevegelse, blant annet som innslag på arrangementer, og som en viktig lokal stemme.   

– Det mest åpenbare er at vi står i en enorm klimakrise, og vi må la to tredjedeler av fossile reserver være under bakken. Vi må kutte 90 prosent av fossil energi innen 2050. Det er det første argument, som alle forstår.

Den andre delen av argumentasjonen ligger nærmere her vi sitter. Utenfor Lofoten finnes en av verdens største torskebestander, et område som ifølge marinbiologene er helt unikt. 

– Torsken gyter utenfor her hver vinter, en fornybar ressurs, som vi har hatt lenge før oljen, sier Justad, som gjerne innrømmer at en av grunnene til at Lofoten er spart så langt, er at navnet «kling bra».   

Selv om småpartiene de senere årene har reddet Lofoten, har ikke oljebransjen gitt opp, den «sikler», mener Justad. Ifjor ga regjeringen tillatelse til prøveboring utenfor Trænarevet, som er rett sør for Lofoten. Han skjønner ikke at det er mulig å risikere matproduksjon og natur – og ikke minst gå imot et bredt fagmiljø, som mener at oljeboring i store deler av nordområdene, ikke er forsvarlig. 

– De er træg, de er ikke nok offensive, de voksne politikerne vi har i Norge.

Fordi Norge har oljen som viktigste næring, er det ekstra viktig å løpe litt fort nå, komme det grønne skiftet i forkjøpet, mener han.

– Vi må omstille oss til fornybar energi før det er skjedd andre steder. Før vi mister veldferdstatsgrunnlaget vårt. 

– Har din oppvekst her i Lofoten hatt noe å si for meningene dine?

– Jeg tror at det at jeg har vokst opp midt i havgapet, hos en pappa som er bonde, en stefar som er fisker, gjør at jeg kan kjenne hvor viktig det er med ren luft og rent hav, og hvor viktig matproduksjonen er for at vi eksisterer her. 

barndom. Han satt ofte og så utover havet med discman på ørene, og drømte seg vekk. Henningsvær var lite.

– Jeg synes det var litt kjedelig. Jeg drømte ofte om fremtiden, om å flytte og treffe nye folk jeg kunne identifisere meg med, som var opptatt av musikk eller teater.

Ikke at han hadde det vondt på noe vis, det er mer en klassisk historie om oppvekst på et lite sted når man har litt andre interesser enn de andre. Og i klassen var det bare syv stykker. Havet var for ham et bilde på verden utenfor, tror han.

– Jeg tenkte: «En dag vil jeg bli popstjerne og spille konserter og treffe flere folk. Jeg vil komme i gang nu, i dag.»

– «Popstjerne» er ikke et ord jeg bruker i dag, sier Justad.

Han gliser.

– Men det ordet var liksom spennende.

Justad har tidligere fortalt at han som 13-åring brukte sparepengene han hadde tjent på å skjære torsketunger, til å reise til Oslo og bli med Jahn Teigen i studio, og på turne.

– Det var på en måte et speil på … noen som får det til, jeg fikk se at det går an. Han ga meg mye bra råd om ikke å forhaste meg, ikke melde meg på talentkonkurranser, forstå verdien av å spille for tre mennesker. Så det var nu kanskje starten.

Han flyttet til Bodø som 15-åring for å gå på videregående, «kanskje litt for tidlig», på linjen for musikk, dans og drama. Der møtte han folk som var opptatt av det samme som ham, «en god gjeng». 

– Bodø var veldig viktig for meg, jeg møtte band og andre låtskrivere og artister.

Han var i miljø med folk fra Kråkesølv, Silje i Bendik, Sirkus Eliassen. Det var et miljø med «punkeverdier» i bunn, anarkiststemning, de ga ut musikk på eget selskap, arrangerte konserter og sto i billettluken selv.

– Jeg tror det har satt seg i kroppen, blitt en del av mine verdier.

– Og oljeboring var noe vi alle var sykt opptatt av, at det skulle ikke skje for alt i verden her i nord.

Senere har han likevel lurt på om han var litt ung til å bo alene. Han husker han gikk hjem etter skoletid og så gjennom vinduene på familier som spiste middag. 

– Og hadde litt sånn der, faen heller, nå har jeg lyst til å være med familien min, sier han. 

– Samtidig var det en frihetsfølelse, at det var sånn det skulle være.

åpenhet. Han har et veldig åpent ansikt. Gi meg hva som helst, sier ansiktet, jeg skal lytte. Kroppen virker lett og rastløs, er kjent for å gi såkalte energiske sceneopptredener, og liker å gå opp på Festvågtinden. Fjelltoppen kneiser over Henningsvær, han har spilt konserter der, forteller han. Men nå er stien opp blitt slitt og farlig. Justad prøver å samle inn penger til en sherpa-trapp.  

Sånn holder han på, konstruktivt modus, prøver å gjøre turneene så grønne som mulig: Kjører buss i stedet for fly når det er mulig, kler opp bandet i vintage, tar med gjenbrukbare vannflasker til alle i crewet, har skiftet til oppladbare batterier i mye av utstyret – og har mange nye planer til neste turné. 

I tillegg til klima, er han også opptatt av flyktningkrisen, og rettighetene til dem som ikke er heterofile. Selv har han funnet ut at han kan ha følelser for både «dudes og damer» (noe han snakket om på et talkshow på tv i 2018, og ikke gikk upåaktet hen), og tror at en sånn åpenhet også kan hjelpe andre. 

Altså, generelt det å snakke om følelser, men spesielt det at man ikke trenger å komme ut av et skap, men kan undersøke hvor landet ligger, forklarer han.

hit. Vil kuene lytte? Og vil de svare? Justad er usikker. Han er delvis oppvokst på farens gård på Borg, som ligger en knapp time unna Henningsvær. Barndommen der var full frihet, blant poteter, kuer og høns, han fikk selge eggene. Senere har han vært avløser, kunne nok tatt over gården – hvis han ville. 

– Men jeg har nok et for sterkt behov for å kommunisere – og treffe nye folk. 

Etter sin selvpålagte pause savner han publikumet sitt, de som på de største konsertene kan telle 10.000 stykker, og som han gir både musikk og av og til shout outs om at oljealderen må ta slutt, og at flyktninger trenger vår hjelp. Han er ikke redd for å skremme bort fansen med miljøbudskap, han føler seg heldig som ikke har en sånn frykt. 

Selv om han egentlig bor på Grønland i Oslo, har han vært i Henningsvær lenge nå, de seneste to ukene har han også hatt produsenten sin her, forteller han. Sier det ikke er lenge til nå, at det kommer ny musikk. 

– Det har vært fantastisk å kombinere venner, familie, fest, natur, arbeid. Jeg føler meg mer rik enn man gjør nede på Grønland i Oslo. 

Han har leflet med planer om å gjøre sceneshowet mer teatralsk. For ham føles det som lang tid siden han sto på scenen, det enorme kicket, følelsen av trygghet når det sitter.

– Jeg har nesten glemt litt av de følelsene, kjenne på full hengivenhet.

-

Jurymedlem Nikolai Schirmer har ikke vært med i diskusjoner rundt Sondre Justad.