– Her i Norge tar vi det som en selvfølge at vi har tilgang til god utdannelse og kan heve stemmen vår mot urettferdighet uten å bli truet til taushet. Dét burde være en selvfølge i alle andre land, også.

Sunniva Folgen Høiskar (25) nipper til en americano i skyggen på en utekafé. Heten ligger som et klamt teppe over hovedstaden. Helst skulle hun hatt et par isbiter i koppen, men i disse dager, hvor servitørene i stor grad er erstattet av QR-koder, vil kaffen sannsynligvis være kald nok før isbitene kommer på bordet. Hun dropper å spørre.

I april ble hun for andre år gjenvalgt som leder av SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond i Norge. Før hun ble leder, var hun nestleder i ett år – før dette var hun politisk engasjert i AUF i Agder. 

– Jeg tok internasjonale studier på Universitetet i Oslo, og har alltid syntes at verden er både gøy, urettferdig, spennende og viktig. SAIH er en veldig kul organisasjon som jeg er kjempeglad for å kunne bidra til å videreutvikle. Det startet med at jeg møtte opp på et av disse evinnelige pizzamøtene, så terskelen er egentlig veldig lav for å bli en del av dette fellesskapet, og det er bra, sier Høiskar.

et våpen. SAIHs mål er at alle unge mennesker skal kunne få god utdannelse, slik at organisasjonen kan bidra til å skape et mer rettferdig samfunn. Den mener at utdannelse er det mest effektive våpenet vi har for å skape endring. SAIH ble etablert i 1961 og støtter 30 organisasjoner i syv land i Latin-Amerika, sørlige Afrika og Asia.

– Her i Norge har vi det så bra på så mange måter. Det er kultur for å engasjere seg, og det blir sett på som utelukkende positivt å slutte seg til en studentorganisasjon. Du viser initiativ, og det gjør seg bra på cv-en din når du skal søke jobb senere. Dessverre er det ikke slik i mange andre land. Noen steder blir studenter som kjemper for rettighetene sine kneblet, forfulgt og kastet ut av universiteter. SAIH jobber for å beskytte forfulgte studenter og akademikere, og vi forsøker også å påvirke Norges prioriteringer innen utdanningsbistand og utenrikspolitikk, forklarer Høiskar.

– Er det noen prosjekter som opptar deg spesielt mye?

– Ja, «Students at risk» er ekstremt viktig. Dette er et program hvor studenter som blir forfulgt i sine land og nektes å fullføre graden sin på grunn av engasjementet sitt, får lov til å komme til Norge og avslutte studiene her. Fra 2015 og frem til nå har det vært et pilotprosjekt, men vi har kjempet frem ideen og håper ordningen kan bli videreført og forbedret. Det er en av mine kampsaker, sier hun.

– Får vi dette i havn som en permanent løsning, vil det være en kjempeseier for oss. Vi ser at det er en fantastisk mulighet for de utsatte studentaktivistene som har gjennomført programmet, og et viktig signal til studentaktivister ute i verden om at deres kamp anerkjennes og at vi står i solidaritet med dem, legger hun til.

Hvor mange som er her, kan hun ikke røpe av sikkerhetsmessige hensyn.

– Jeg vet ikke antallet selv engang, dette er studenter som er i fare, derfor er vi nødt til å beskytte dem så godt vi kan, sier hun.

utviklingskassen. En annen sak hun brenner for er at studenter i utviklingsland skal få bedre studiefinansiering. I mange land er høyere utdannelse noe studentene selv må betale mye for. Dette stenger ute de som ikke kan betale, dermed øker ulikhetene mellom fattig og rik globalt. Her i Norge er Lånekassen viktig for å sikre rettferdig og lik tilgang til høyere utdannelse, og Høiskar mente at en «Lånekasse for utvikling» ville være en god idé.

Gjennom «Lånekassen for utvikling» kan Lånekassen tilby råd, ekspertise og erfaringer til andre land som ønsker å skape bedre lån- og stipendordninger, og i fjor fikk SAIH gjennomslag hos regjeringen, som i statsbudsjettet i fjor høst besluttet å styrke Kunnskapsbanken i Norad med 50 millioner kroner. Budsjettøkningen skal brukes på flere områder, men en del skal gå direkte til arbeidet med lån- og stipendordninger.

Over 70 prosent av SAIHs inntekter kommer fra Norad, mens rundt 25 prosent er innsamlede midler, først og fremst frivillige små bidrag over semesteravgiften fra omtrent 200.000 studenter i Norge, opplyser hun.

– Skal alle, også i fattige land, få lik mulighet til utdannelse, må den finansieres mer rettferdig, sier Høiskar, som ikke legger skjul på at jubelen sto i taket da gavepakken kom.

balansert nyhetsbilde. 25-åringen er også talsperson for Verdens Beste Nyheter, en informasjonskampanje som tar mål av seg å få frem positive fremskritt i verden og skape oppmerksomhet rundt FNs bærekraftsmål gjennom en nettavis og en årlig papiravis. 

– Altfor mange tror det står mye dårligere til i verden enn det faktisk gjør. Mange unge er pessimistiske med tanke på fremtiden. I tillegg er nyhetsvegring blitt et fenomen, spesielt unge skyr unna nyheter fordi de mister motet av å lese om alt som går galt i verden. Vi forsøker å balansere bildet gjennom å vise positive nyheter, statistikk og ikke minst arbeide mot apatien mange kjenner på, sier Høiskar.

SAIH står bak kampanjen, i samarbeid med ungdomsorganisasjonene Spire og Changemaker.

– Det har føltes spesielt givende nå under koronakrisen å kunne dele positive saker og trekke frem fremskrittene som har vært gjort når det gjelder andre smittsomme sykdommer i nyere tid. Vi slutter jo å høre om pandemier i nyhetene når de forsvinner, men den virkelig gode nyheten er at folk blir friske og medisiner utvikles. Som de sier, alt blir bra, sier Høiskar.

tilbake til normalen. Hun har så langt vært en synlig leder for SAIH, men på lengre sikt ønsker hun å tre til side, gå tilbake til studiene og ta en mastergrad, leve et ubekymret studentliv og kutte ut lederrollen for en periode.

– Jeg føler meg kjempevoksen nå, siden jeg har vært leder en god stund allerede, jobber til tider altfor mye og sitter med et budsjettansvar for nesten 60 millioner kroner. Det er ganske sykt for en 25-åring! Selv om jeg stortrives i denne rollen, lengter jeg etter en mindre ansvarsfull rolle, det er noe jeg faktisk har kjent litt på. Det hender jeg blir skikkelig sliten etter intense perioder, og da føler jeg meg mye eldre enn jeg er, innrømmer hun.

Hun vil flytte til Paris, ta en master innenfor internasjonale studier og vente med å ta opp boliglån. Føle seg som en 25-åring igjen.

Hva som er karriereplanen etter endte studier har hun ikke bestemt seg for nå.

–  Men det blir garantert noe internasjonalt, innen en internasjonal organisasjon, bistand eller diplomati. Heldigvis har jeg god tid på meg, det haster ikke med å bestemme seg. Jeg er fortsatt ung.