Ugbad Yusuf Mustafa (19) nøler ikke et sekund før hun svarer.

– Fotballbingen på Tøyen skole, sier hun.

Hun lener seg tilbake i stolen. Rapperen har i løpet av sommeren både sluppet mikstapen «Mellom høyblokkene» og spilt for en korona-folketom Rådhusplassen i forbindelse med Pride. 

– Det er det viktigste stedet i nærmiljøet mitt, der skjer det mye, ass. Jeg spilte fotball der hele tiden, har mange fine minner derfra. Tøyen skole var på mange måter vår fritidsklubb, enten det var stengt eller ei. Var porten låst, hoppet vi bare over og hang i skolegården. Det var vårt område, følte vi. Jeg er bare glad lillesøsteren min ikke gjør det nå, sier hun og smiler.

talsperson. Sist gang Musti – som hun kaller seg som artist – ble intervjuet i herværende magasin, var i april i år. Da hadde det gått en drøy måned side hun slapp debutalbumet, «Qoyskayga». 

Da hun opptrådte på Øyafestivalen to år i forveien, hadde hun ikke en eneste låt på Spotify å vise til, men ble likevel nevnt av det toneangivende, amerikanske musikkmagasinet Billboard som en artist som opptrådte med pondus og overbevisning.

I hverdagen som norsk hiphops relativt nyslåtte stjerneskudd, er hun også blitt noe av en talsperson – for bydelen hun både vokste opp i, rapper om og namedropper så ofte hun kan. Der hun før Øya-opptredenen fremsto som en bydelshemmelighet, går hun nå i bresjen for å løfte anseelsen til Tøyen. For Musti handler miljøkampen i større grad om nærmiljøet enn klimaforandringer.

– Det verste jeg hører om Tøyen, er at det er et dårlig sted for barn å vokse opp. Det stemmer ikke i det hele tatt. Ta meg som eksempel: Jeg vokste opp på Tøyen, og jeg klarte meg fint, jeg. Jeg er verdens snilleste person, sier hun, og smiler.

Når Tøyen blir brukt som eksempel på en bydel med sosiale utfordringer, tar Mustafa det personlig, selv om hun prøver å ikke la det gå inn på seg.

– Jeg vet hvor jeg kommer fra og hvor bra vi har det sammen på Tøyen. Men det er kjipt å høre beskrivelser av hvor ille det liksom er der. 

sammensveiset. Ikke lenge etter utgivelsen av «Qoyskayga» – som betyr «familie» på somali, hennes morsmål – stengte Norge ned.

– Det var en veldig rar overgang fra å være ute blant folk hver eneste dag, til å bare tilbringe tid hjemme, uten å se noen. Etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å lære meg å leve med disse reglene, også. Jeg har tilbrakt mye tid i studio, begynt på et nytt prosjekt som jeg har lyst til å utgi neste år. Jeg har jobbet mye, mer enn vanlig, vil jeg si. Jeg ble veldig effektiv, sier Musti.

Hun blir avbrutt av manageren, som stikker hodet inn og setter frem iskalde energidrikkbokser.

– Jeg koste meg som faen, ass.

Musti mener det er nettopp i de ekstraordinære situasjonene Tøyen viser seg fra sin beste side – som for eksempel under en pandemi. Da blir Tøyen nettopp en stor familie.

– Vi er gode på å stå sammen i alt som skjer. Det er mange storfamilier som bor på Tøyen, mange barn, og jeg vet at de har gått rundt i blokkene og handlet for de eldre. Vi er flinke til å passe på hverandre, uansett hvor vi er, om det er utenfor Tøyen, Oslo eller Norge, sier hun.

destruktiv side. Musti har også brukt plattformen sin til å fronte til dels tabubelagte temaer. I april inviterte hun til direktestrømming på sin offisielle Facebook-side, der hun sammen med blant andre forskerne Warsame Ali og Lin Prøitz snakket om mental helse blant ungdom.

 Samme kveld, samme arrangement, hadde «Riyo» premiere. Kortfilmen er regissert av Gavlan Mehidi, og har Musti og Emma Effie Morrison Lund i hovedrollene. Filmen skildrer vennskapet mellom to jenter, en kveld tilbrakt kjørende rundt i en bil, på hustak og på t-banen. Etter hvert blir det tydelig at ikke alt er som det skal være med Mustis venninne – hun tar ikke telefonen, blir stadig mer fraværende.

Ifølge beskrivelsen utforsker kortfilmen «grensen mellom virkelighet og drøm, samt dualitet og selvdestruktivitet».

– «Riyo» betyr «drøm» på somali. Jeg ville vel få frem en slags følelse av «jeg mot meg». Min medskuespiller spiller den mest destruktive siden av meg selv, som jeg prøver å bli kvitt. Hele kortfilmen er egentlig bare én, lang kamp. Jeg kommer ganske godt over ens med mine destruktive sider – noen ganger hjelper den meg, andre ganger er den skikkelig  bitchy. Jeg ville bare vise at man kan ta tak i seg selv, det var det som var ideen bak kortfilmen, forteller Musti.

Hun snakker av erfaring, «har selv vært gjennom et par ting». Da hun selv slet med depresjon, måtte hun finne ut av det selv.

– Jeg vil at andre skal få slippe det. Jeg vil gjerne fjerne tabustempelet, gjøre det til noe man kan prate om, hvis man vil det. Jeg slet med ting jeg ikke visste at jeg slet med, før noen faktisk fortalte det til meg. Jeg visste ikke egentlig ikke hva depresjon var, sier hun.

Fra hun var 16 til hun ble 17, bodde hun på en institusjon, langt unna Oslo og morens blokkleilighet på Tøyen. I hennes kultur er det ikke mye snakk om mental helse. Hun måtte finne ut av det selv.

– Jeg flyttet til Evanger, et lite sted ved Voss. Jeg bodde på en gård på fjellet, hadde ansvar for geiter, sauer, hester og høns. Du kan tenke deg hvordan det var å skulle bo der i ett år for en som vokste opp i blokk. Men jeg fikk mye tid for meg selv der oppe. Jeg kunne sitte og diskutere med meg selv i timevis, og prøve å finne ut hva som var gærent oppi hodet mitt. Jeg kunne sove 22 timer i døgnet, og ikke snakke med noen. Jeg måtte finne ut av det selv, finne ut hvordan jeg skulle være som menneske, sier Musti.

utvandret. Ikke at hun ikke har hatt noen å vende seg til i tunge tider, både i familien og nærmiljøet. Hun snakker varmt om Aktivitetshuset K1 på Tøyen, som på mange måter var hennes annet hjem i barndommen.

– Mange av dem som jobber på K1, har jobbet der siden jeg var en liten  kid. Vi er glade i dem, og mange av oss vet at vi kan snakke med dem. Vi har dessuten de eldre ungdommene på Tøyen. De backer oss, har ryggen vår. Det er kanskje litt rart, for mange av dem er opptatt av å være  tight  og macho, men vi kan prate med dem om alt. Jeg merker at etter livestreamen, er det blitt enklere å snakke om ting – de vet at de alltid kan ringe meg og lette på hjertet. Jeg håper jeg kan gjøre flere prosjekter med Mental Helse Ungdom, sier Musti.

Hennes eneste sorg – i skrivende stund, i det minste – er at hun ikke lenger har bostedsadresse på Tøyen. 

– Jeg flyttet hjemmefra – vekk fra mamma og alle søsknene mine – for bare noen uker siden. Jeg og venninnene mine lette etter en leilighet sammen, og jeg var veldig opptatt av å bo i byen, men etter hvert skjønte vi at det kunne bli vanskelig. Vi fant til slutt en veldig fin leilighet på Grorud. Men jeg er hos mamma daglig, sier Musti.

Man kan kanskje ta jenta vekk fra Tøyen, men ikke Tøyen vekk fra jenta.

– Jeg har en sånn greie, hva heter det? Autosøk! Jeg har autosøk på Finn. Det plinger på telefonen hele tiden. Jeg flytter tilbake så fort jeg får muligheten.

* Jurymedlem Nassir Achour har ikke vært med i juryens diskusjoner rundt Ugbad Yusuf Mustafa.