Ida Frisch (29) bor i et lite hus i skogen utenfor Hvitsten, en knapp time fra Oslo. Utenfor står trekasser med urter og grønnsaker, et bed fylt av spiselige blomster. Hun håper hun snart får noen høner som kan legge egg.

Frisch er oppvokst i Asker, men dette huset i skogen er egentlig et skritt nærmere byen for henne. I fjor bodde hun og den daværende kjæresten på den lille øya Notholmen i havgapet utenfor Molde, som et slags selvbergingseksperiment. I fem måneder skulle de klare seg helt selv der ute, hadde de bestemt seg for.

– Martin er veldig glad i potetgull, så det var det første prosjektet. Vi satte poteter, og så kunne vi lage potetgull til høsten, forteller Frisch, som mener at hun ikke kunne noe praktisk i den retning før de dro.

– Faren min kommer fra det området, og jeg har vært der hver sommer, men det var mer sånn: «Her er en fisk», og så dro vi hjem igjen til byen.

Frisch ville finne ut hvor mye praktisk kunnskap de faktisk kunne lære seg selv i løpet av et halvt år. 

– Jeg er opptatt av å være en praktiker, en som prøver og feiler, og lærer ved å gjøre. Å kjenne på kroppen hvordan det er å forandre seg, sier hun.

NRK synes prosjektet om to bymennesker ute i havgapet var så spennende at de laget en dokumentar om dem, som etter planen skal komme i løpet av høsten.

– Blir det litt som «Farmen»?

– I hvert fall uten konkurransen, for fy f … så reality det var! Jeg husker en dag hvor det var litt sånn uggen stemning og vi satt og kranglet i potetåkeren. Og så hadde vi en slags åpenbaring begge to, om at man kan ikke krangle med den eneste vennen man har på en øde øy.

øya grønland. Tidligere i år utga Frisch boken «Kjære Grønland», som plasserer seg i den voksende mengden av «klimalitteratur». I boken har Grønland (som i øya, ikke området i Oslo) en egen vilje, og fortellerstemmen spekulerer i om det er Grønland selv som vil smelte, og i så fall hvorfor det? Har Grønland kanskje et kjærlighetsforhold til havet, lurer hun?

– Det var et forsøk på å tenke vårt forhold til naturen på nytt. Hvis naturen har en vilje, kanskje hun vil vise oss noe? spør Frisch.

– Det er ikke bare sånn at vi gjør noe med naturen, naturen gjør også noe med oss, det merker man med alle naturkatastrofer. Det er veldig mye mer krefter i naturen enn i menneskene. Hvis naturen vil noe annet enn det vi vil, hva skjer da?

Frisch er opptatt av «the missing link» mellom menneskene og naturen, sier hun. Hvordan er menneskene en del av et større hele og ikke bare noen som står og ser ut på naturen. Hun er opptatt av dypøkologien og filosofen Arne Næss, og tanken om at alle levende ting har en slags sjel eller bevissthet, enten det er et dyr eller en plante, eller kanskje hele naturen selv. 

Noen mener visst at et tre får vondt hvis man brekker av en kvist, forteller hun, men så ekstrem er hun ikke. Hun mener vi må plassere oss tilbake i kretsløpet, ikke overfor, men ved siden av naturen. På Notholmen ved Hustadvika i Møre og Romsdal hadde de sauer, og de måtte slakte dem selv.

– Hvem er jeg når jeg velger å ha en sau som jeg velger å slakte, hvordan behandler jeg den før jeg spiser den, og hva er det valget å sette seg over et annet vesen for å spise det? Jeg synes det er spennende å dykke litt mer ned i det, sier hun.

– Hvis jeg tar utgangspunkt i mitt eget liv, så tenker jeg det ligger et prosjekt i å finne glede i å lære seg å slakte en sau.

fermentert og sammen. Huset et fullt av planter og rundt omkring fra taket henger tørkede blomster og trebøyler med fjær på, bedre kjent som drømmefangere. Det er ørnefjær fra øya, forteller Frisch. 

Foreløpig er vi blitt servert fermentert vannkefir og kimchi og en te med soppen chaga. Alt er proppfullt av bakterier som er bra for immunforsvaret, lover hun, og sier at vi kommer til å strutte i bilen på veien tilbake.

Frisch vil helst se hele livet som et eksperiment, og nå er hun her, sier hun. Selv om den tidligere kjæresten hennes har flyttet ut og hun nå bor i huset alene, bor hun tettere på andre mennesker i skogen, mener hun.

– Mange ville kanskje tenkt at det å flytte ut i skogen innebærer å bo lenger vekk fra andre, ikke tettere på?

– Ja, det er litt paradoksalt! Det å komme hit har gjort meg utrolig avhengig av andre mennesker. Slik som da bilen min ble ødelagt, da måtte jeg jo låne en bil. Eller for eksempel har jeg en venninne som er utrolig god til å bake brød. Hvordan kan vi få til noen fine avtaler om det? Jeg er interessert i hvordan vi kan tørre å dele mer og være mer avhengige av hverandre.