Det er pause under karaoke-VM på Årnes, men sangerne tar seg ikke fri. Som på en folkehøgskole har nynning blitt til sang, deretter til allsang, og nå er røykeområdet ved inngangen til Nes kulturhus fylt av tonene til Dirty Dancings «(I’ve Had) The Time of My Life». Sangen fader ut i anspent latter.

En tynn, lærhudet mann med fedora-hatt dumper ned i en av hagestolene. Det er Bill Clark, sanglæreren til de amerikanske deltagerne.

– Man må være nøye med hvilke låter man velger. Du må ha et såpass personlig forhold til sangen du velger, at man skulle trodd den var din, sier han.

Hjemme i delstaten Washington jobber han som card dealer på et kasino og spiller blues. Stemmen er raspete.

– Halvparten av de som er med her, er in it to win it, tror jeg, sier Clark.

Til sammen er 17 land representert under årets Karaoke World Championships (KWC). Noen av deltagerne har reist fra andre siden av jordkloden til dette tettstedet ved Glomma, til dette kommunale kulturhuset, for å synge favorittsangen sin med lisensfritt lydspor, sparsom lysproduksjon og kritiske dommere.

Hvorfor?