Profil
Halfdan Ullmann Tøndel fikk avslag minst fire ganger når han skrev manus til sin debutfilm.
Da den ble vist på filmfestivalen i Cannes, vant den Caméra d’Or-prisen.
– Det å være regissør og styre kursen etter beste evne, det er en vill rus.
Profil
Halfdan Ullmann Tøndel fikk
avslag minst fire ganger når han
skrev manus til sin debutfilm.
Da den ble vist på
filmfestivalen i Cannes, vant
den Caméra d’Or-prisen.
– Det å være regissør og styre
kursen etter beste evne, det
er en vill rus.
På side 352 i «Arbetsboken 1975–2001», andre og siste bind av den svenske filmskaperen Ingmar Bergmans samlede dagbøker, dukker Halfdan Ullmann Tøndel opp for første gang.
Det er sommeren 1992, i midten av juli, og hans morfar er midt i et angstanfall. Været er «glødende varmt» på Fårö, øya utenfor Gotland som er blitt Ingmar Bergmans adopterte hjemsted, og han har vondt både i hodet og i magen, og «kan ikke fornekte at Linns forestående ankomst inngår i angstbildet». Han sikter til sin datter Linn Ullmann, som er på vei til Fårö med sin daværende ektemann Espen Tøndel for å «fullbyrde et ritual», nemlig å introdusere deres sønn Halfdan for hennes barndoms sommerparadis.
«Hva har jeg å frykte? Ingenting», forsikrer Ingmar Bergman seg selv. Neste setning: «Jeg gråter hele tiden, det gjør jeg, gråter innvendig.»
Men en halvtime senere: «Linn, Espen og Halfdan har kommet. De er søte, litt spente og avventende», skriver han. Angsten er der fortsatt, legger han til, «men formodentlig fullt håndterlig. Magen har roet seg. Det ser ut til å bli tordenvær. Slutt.»
– Den boken har ikke jeg lest, sier Halfdan Tøndel (34), da jeg gjengir passasjen, og så sier han ikke noe mer om sitt første møte med Fårö.