30
timer på Solli plass

Endelig noe å glede seg til. Men vi kan ikke ta inn på det hotellet på tom mage.

– Enig. Jeg må ha noe ganske raskt. Flytende form.

         Det var torsdag og lunsjtid. Vi sto ved siden av selveste Winston Churchill, eller statuen av ham, sentralt plassert på Solli plass.

Vi hadde forlatt kontoret, og vi hadde ingen planer om å returnere med det første.

– Selv for garvede pressemenn finnes det en grense.

– Bare dårlige nyheter! Et evig kjør døgnet rundt.

Samtidig hadde vi jo fått med oss at noe muntert skjedde her borti vår egen bakhage. Sommerro. Opprinnelig bygd for Oslo Lysverker i 1931. Tegnet av herrene Bjercke & Eliassen. Nå oppusset etter alle kunstens regler. Art deco. Jazz. 2,5 milliarder kroner. Et potensielt eventyr. To rom sto i våre navn.

Vi hadde også hørt rykter om en frivol svensk restaurant i området, der man klasket andelever på hverandre, Punk Royale. «Miljøet vårt inneholder lyd- og lyseffekter som kan forårsake ubehag hos særlig sensitive personer», sto det på internettsiden deres. 

– Du vet dette munnhellet «din nærmeste ferieby». Det er jo bare tull. Folk nevner steder som Drammen og Son. Det er jo dette som er vår nærmeste ferieby!

– Vi trenger slike små lommer av frihet. Særlig i tider som dette. Og her får man det rett utenfor sin egen stuedør.

– Visst faen. Her ligger det jo en fransk restaurant, rett foran snuten vår. Vi kan styrke oss litt der før vi sjekker inn.

Vi gikk inn i et for oss ukjent lokale ved navn Frenchie midt på plassen. Pynteputer, neonlys og mørke vegger.

– Greit nok. Men jeg tok meg faktisk nettopp i å lengte etter Hroar Deges gamle finstue Det blå kjøkken. Husker du den?

– Hhhroar med H, mener du?

– Her snakker vi tidlige norske barnesteg inn i toppgastronomien. Tre Kokker, som det jo skiftet navn til etter hvert, var kanskje mer kjent for folk flest.

– Jobbet ikke Hellstrøm også der?

– Alle som er blitt til noe, har jo startet her på Solli plass.

Sophie Elise. Vi fant oss en plass mellom putene.

– Det er jo bare kjerringer her.

– Men en meget lovende menu.

– Jeg drar også kjensel på noen finansgutter borti en av båsene der. Dyr champagne til bordet.

– Ja, jeg så det. Glem nå dem. Jeg har faktisk ikke spist frokost ennå. Alt står på hodet om dagen. Jeg går for det tyngste og dyreste de har her. Steak frites og Bordeaux.

– Vi rekker vel en kjapp øl først, eller?

– Står solen opp hver dag? Renner Glomma gjennom Sarp?

– Jeg visste jeg kunne stole på deg.

– Skål.

– I dag skal vi ikke nekte oss noe.

– Det var en grunn til at de festet så hardt i tiden rett før Romerrikets fall.