Fartsfeber

Og der har den 755 kg tunge bilen lettet fra bakken. Den flyr gjennom luften, med bakhjulene spinnende, og inne i cockpiten har Dennis Hauger sluppet rattet. Det er ikke noe mer han kan gjøre. Han legger armene i kryss foran seg, for ikke å knekke håndleddene eller tomlene i sammenstøtet han vet kommer.

Fire sekunder tidligere hadde en annen fører presset ham av banen i 235 kilometer i timen, og ut på gresset. Hauger forsøkte å bremse, å få kontroll, men det var som å kjøre på såpe, han skled fremover, med høyre fordekk vrengt av, hengende på innsiden av felgen. Foran seg så han et tog av formelbiler rase gjennom en krapp venstresving, og han så den røde asfaltpølsen – en sausage kerb – langs kanten av banen.

Han klarer ikke å styre unna. I 200 kilometer i timen treffer han asfaltpølsen, han hører et smell og at motorlyden endrer seg når hjulene mister bakkekontakten. Han kjenner han svever, og i luften forsøker han å spenne kroppen for å klargjøre seg for landingen. Med et rykk strammer beltene, det føles som en ekstrem dytt, og hjelmen slynges fra side til side. Bilen lander oppå titanbøylen som beskytter hodet til Roy Nissany, føreren som presset ham av banen, og det harde sammenstøtet løfter også hans bil opp i luften. Avrevne deler av karbon spruter utover banen, og liggende oppå hverandre roterer de to bilene rundt i luften, før de smeller i bakken med røyk og gnister og flammer slående ut på undersiden. De sklir sidelengs av banen og stanser i en sky av støv og grus.

Inne i bilen til Dennis Hauger har et rødt lys slått seg på, det varsler om for mye g-krefter.

Over teamradioen sier ingeniøren hans:

Dennis, are you ok? Dennis, are you ok?