Jeg var åtte da Malmö FF gikk til Serievinnercupfinalen og møtte Nottingham Forest i 1979 på Olympiastadion i München. Det var et mirakel.

Familien min på farssiden kommer fra Malmö. Jeg vokste ikke opp med faren min. Han bodde der, jeg bodde her. Han fikk en ny familie. Vi hadde ikke telefon hjemme, så jeg snakket med ham fra en telefonkiosk ved plassen bak bygården. 

Jeg forberedte ting vi kunne snakke om. Stablet mynter på telefonkatalogene, gjorde meg klar. Alltid nervøs for noe. At jeg ikke skulle ha noe å si. At han skulle virke sliten. All pipingen som forstyrret og sa fra at jeg måtte legge på mer penger, samtidig som jeg forsøkte å snakke svensk, og skamfullt hørte hvor kaudervelsk den hadde begynt å lyde.

Jeg var redd for at jeg skulle gråte etterpå.

Jeg sto i portalen inn til Oslo-bakgården, der vaktmesterboligen sin inngang lå, og gråt etterpå. For ting ble aldri som jeg hadde tenkt.