NATTENS
TJENERE

– Det er mange som spør meg hva det er jeg egentlig driver med.

Bartender og barsjef ved Dangerous Club i Oslo, Hilde Solli (28), sitter i en av båsene på den lille baren på Fredensborg som deler bygg med en gammel bensinstasjon. Klokken er fire, det er en time til hun åpner dørene.

– Men det er jo dette jeg gjør.

Hun sitter og forbereder en spilleliste til kvelden som snart begynner. Da vil rommet fylles opp av dem som trenger å slukke tørsten.

Solli fortsetter:

– Jeg tenker mye på alt jeg får se, observere og være en del av, som mange andre ikke gjør. Bare det å få være til stede når så mange flykter fra dagen, og fra alt som ellers skjer i livene deres. Jeg tenker mye på det, det er ganske absurd. At det er dette jeg livnærer meg av, sier hun.

– Å fasilitere for at folk kan gjemme seg bort fra livet.

En utakknemlig jobb. Ja, hva  er egentlig en bartender? Hva slags rolle er det dette mennesket bak disken fyller?

Kanskje hadde det med pandemien å gjøre, en forandring. Mange bartendere som ble permittert under alle nedstengningene, fant seg andre ting å gjøre. De ble borte. Og i fraværet kunne man ta seg i et plutselig savn – av et menneske man kanskje ikke hadde kjent i det hele tatt, men som likevel var blitt en del av ens liv, som nå var forsvunnet videre.

Det kunne være omvendt: en glede over igjen å møte et kjent fjes da det hele var over. Trygt, man går inn, setter seg der man pleier.

I en undersøkelse gjengitt i boken «Man Walks Into A Pub: A Social History of Beer» (2003), der britiske pubgåere er spurt om hvorfor de har valgt seg en bestemt pub, svarer 38 prosent «en type atmosfære», 26 prosent sier «min type folk går der», mens bare 20 prosent nevner noe som helst om alkohol. «Man velger en pub rett og slett fordi det føles riktig», skriver forfatter Pete Brown.

Men ingen nevnte selve bartenderen, dem som faktisk står der, bak disken, kveld etter kveld.

Hilde Solli, barsjefen ved Dangerous Club, har selv kjent på det å ha et yrke som tradisjonelt er blitt sett på som noe annenrangs, noe man gjør i påvente av et eller annet, studier man skal bli ferdige med, en drøm som kanskje, kanskje ikke, skal bli realisert.

– Det er en ladet tittel, sier hun.

– Og en øvelse for meg å kalle meg bartender. Selv om jeg jo er det.

Det å ha fri på dagtid føles som en unik mulighet, å stille seg på utsiden av en raskt bevegende verden

HILDE SOLLI – bartender Dangerous Club

Solli flyttet selv fra Langesund til Oslo for å begynne på Oslo Fotokunstskole tidlig i 20-årene, fikk en jobb ved kaffestedet og baren Fuglen ved St. Olavs plass. Gradvis ble det å stå bak bardisken en fulltidsjobb.

Opprinnelig var det det kreative ved jobben hun ble tiltrukket av, håndverket og det å lage cocktailer. En slags forlengelse av en interesse for mat. Men så var det noe med nattelivet.

– Det å ha fri på dagtid føles som en unik mulighet, å stille seg på utsiden av en raskt bevegende verden, sier hun.

– Det er også et stort fellesskap i å ha en så utakknemlig jobb.

Midlertidig, dårlig betalt og med et preg av noe uambisiøst, oppsummerer hun.

– Men så er det det vi finner sammen, de små øyeblikkene. Verdigheten man finner i arbeidet, håndverk, kunnskap om vin eller cocktailer – eller bare det å skape et fellesskap i et rom.