Norske leger bruker én uke på det finske leger gjør på en dag, forteller arbeidsgiverorganisasjonen Spekter.
Og så da? gjespet Norge på onsdag da det sto i DN. Selv ikke Siv Jensen var sjokkert.
Vi har jo hørt det før, gang på gang:
Norge ligger på tredjeplass i verden i bruk av helsepenger. Vi har forholdsvis flere leger og langt flere sykepleiere enn i land vi sammenligner oss med. Men vi har ikke verdens beste helsetjeneste, ikke på langt nær.
Norge har 330.000 uføretrygdede. Vi er europamestre i å sykmelde oss – uten å være teknisk sett sykere enn andre folk.
Vi ligger i verdenstoppen i å bruke penger per skoleelev. Vi har 40–50 prosent flere lærere per elev enn gjennomsnittet i OECD. Men vi har relativt flere drop-outs i videregående skole enn USA. Nesten hver fjerde 15-åring ligger under kritisk grense for lesing.
Det finnes to standardforkl#229er på hvorfor det offentlige norske systemet gir lite smell for pengene:
1. At Norge har veldig mye geografi. Dyr møkk blir spredd svært tynt.
2. At nordmenn er spesielt inkluderende og omsorgsfulle. Vi har funksjonshemmede i skolen, og mange kvinner og skrøpelige i lønnet arbeid. Slikt koster.
Problemet er at dette er symptombeskrivelser. I Norge er det tabu å rasjonalisere kommunestruktur og legge ned småsykehus. I våre naboland er slikt en dagligdags dyd av nødvendighet.
Den finnes nemlig en underliggende forkl#229. Vi er som folk og nasjon angrepet av en mutert utgave av The Dutch Disease.
Hollandske lidelser
Det hollandske syke er den politisk-økonomiske tilstanden som inntraff etter at den nederlandske regjeringen i 1963 inngikk en historisk avtale med Esso og Shell om å bygge ut landets naturgass. Deretter begynte politikerne å svi av de forventede inntektene i høyt tempo, mens de glemte resten av næringslivet. Det endte i krise og tårer ved energiprisfallet halvannet tiår senere.
Underveis hadde økonomer og samfunnsvitere laget teori av den hollandske tilstanden: Det er slikt som skjer når et land får altfor mye å rutte med fra én enkelt kilde. Ureksemplet er forfallet i Spania på 1500-tallet, da gullet flommet inn fra Amerika.
I teorilitteraturen om fenomenet blir Norge nevnt to ganger: Først fordi vi fikk et mildt anfall på 1970-tallet med Per Kleppes motkonjunkturpolitikk, deretter fordi vi på 1990-tallet hadde lært. Oljefondet og handlingsregelen er det internasjonale paradeeksempelet på hvordan man skal unngå hollandsk syke.
Men i 2008 holder ikke dette. Etter årtusenskiftet har vi nordmenn utviklet en mutert utgave av den hollandske syke, en samfunns-muskulær-psykologisk lidelse, beslektet med de vanskelig diagnostiserbare sykdommene som gjør spesielt mange nordmenn uføre.
Altså en særskilt norsk syke.
De fleste nordmenn er lutheranere og en slags sosialdemokrater. Vi holder masken, selv om vi som nasjon har vunnet i Lotto. Vi går på jobben også dagen etter at de har ringt fra Hamar. Men inni er vi annerledes.
Norske politikere gjør ikke de virkelig store, spektakulære samfunnsøkonomiske tabbene. Men de og vi gjør mye dumt i det stille.
Den store sammenhengen
– Få er nakne og trenger å lære å spinne, sier professor Peder Haug ved Høgskulen i Volda om sammenheng mellom økonomiske konjunkturer og norske skoleprestasjoner.
– Vi har flest uføretrygdede i verden, svært korte arbeidsdager, høy levealder og blir av FN kåret til verdens beste land å bo i. Dette henger ikke sammen, sier professor Øystein Thøgersen ved Norges Handelshøyskole.
Men det henger sammen.
Den norske syke er en nasjonalt adferdsstyrende følelsescluster skapt av stor rikdom, dårlig samvittighet, rettferdighetssans, misunnelse og et historisk betinget nasjonalt mindreverdighetskompleks.
Åpenbare symptomer er altså at vi sykmelder og uføretrygder oss mer enn andre folk.
Symptomer er også våre samstemte krav om at akkurat min yrkesgruppe fortjener et skikkelig lønnsløft – eller at det er en skam at akkurat min gruppe av verdige trengende ikke får mer offentlig støtte her i verdens rikeste land.
Symptomer er elever som ikke gidder pugge og studenter som ikke vil søke lærdom utenlands.
Og selvsagt er det symptomer at hver fjerde av oss vil stemme på petropopulistene i Frp, mens seks av ti mener Europa kan drive på for seg selv.
Når vi stadig er oppegående, skyldes det delvis at vårt nordiske flexicurity-system, tross alt, er sterkt politisk febernedsettende – og at en oljepris på 135 dollar fatet har ødelagt alle nøysomme prognoser.
Men alt har en ende.
De fleste sykdommer kureres best hvis behandlingen kommer tidlig. Men legger vi oss inn til kur? Angstsparer vi med Svein Gjedrem?
Åneida. Vi tar en tur på golfbanen. Der er jo legen allerede og avspaserer.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.