Hydrosjef Svein Richard Brandtzæg imponerer. Jeg vet ikke helt hvordan han spilte sine kort, men resultatet tyder på at han spilte dem mesterlig.
Vi samfunnsøkonomer kritiserte i mange år den ressurs-sløsingen det innebar å selge vannkraften sterkt subsidiert til kraftkrevende industri som Hydro. Men når Fellesforbundet, Ap-ordførere fra ensidige industrikommuner og Hydro gikk sammen, fikk de det som de ville i regjeringskontorene. Samfunnsøkonomene og naturvernerne fikk null gjennomslag. Det var EØS-regelverket om forbud mot subsidiering av egen industri som gjorde slutt på kontrakter med strømpris på tre-fire øre per kWh til norske aluminiumsverk.
Men EØS-avtalen stoppet ikke lobbyorganisasjonen Norsk Industri. Med Stein Lier-Hansen i spissen jobbet organisasjonen, hvor Hydro er ett av de største medlemmene, utrettelig videre med ulike forslag om fortsatt særbehandling, eller gode rammebetingelser som industrien selv foretrekker å kalle det.
Når Brandtzæg smiler bredt, bør norske forbrukere, skattebetalere og andre selskaper sjekke lommeboken
Helt på begynnelsen av 2010 oppdaget jeg plutselig en helt ny argumentasjon fra Brandtzæg. På sin lavmælte måte fortalte han at dersom Norge innførte grønne sertifikater og det ble kraftoverskudd i landet, kunne Hydro tilby seg å bruke kraften. Han snakket engasjert om mulighetene det kunne gi, og om miljø.
Nå hadde han plutselig fått med seg det meste av miljøbevegelsen, og Hydro-laget var sterkere enn noengang.
Før året var omme hadde Norge inngått en avtale med Sverige om grønne sertifikater som skulle få frem 26,4 TWh fornybar kraft.
Mer grønn kraft høres fint ut. Men i Norge er nesten all kraft allerede grønn. Den nye kraften erstatter ikke kraftproduksjon som slipper ut klimafarlige gasser. Vi får bare mer kraft. Det omtales gjerne som et kraftoverskudd, men det er ikke noe overskudd som sådant. Det økte tilbudet bidrar til at prisene faller nok til at all kraften blir solgt.
Dette prisfallet er grunnen til at Hydro denne uken la frem planer om økt satsing på aluminiumsproduksjon på Karmøy. I første omgang vil Hydro bygge et forskningsanlegg med en kapasitet på 70.000 tonn aluminium. Målet er å få ned energiforbruket og Hydro har søkt støtte hos Enova for investeringen som antas å være på rundt tre milliarder kroner.
Kraftkrevende industri har større muskler og ambisjoner enn de fleste. Det viser denne saken. Da Hydro og annen kraftkrevende industri ikke lenger fikk billig kraft, lobbet de for billig kraft til alle. Og sammen med miljøbevegelsen og fagbevegelsen vant de kampen.
Den nye kraften som skal bygges ut, tvinges frem ved hjelp av grønne sertifikater som egentlig er en subsidieordning. Myndighetene pålegger alle som selger kraft, at en viss andel skal være ny grønn kraft. På den måten tvinger de frem ulønnsom utbygging. Normalt ville det betydd høyere priser for forbrukerne som må betale for kraften, men i Norge ender dette opp som et kraftoverskudd som er så stort at prisen faller.
Hvor havner da regningen for den nye kraften? Den havner hos kraftselskapene. Ifølge en forskningsartikkel av Torstein Bye og Eirik S. Amundsen i Statistisk sentralbyrå er prisen 13–20 milliarder kroner i året. Det er kanskje ikke så mange som bryr seg om kraftselskapene tjener mye eller lite. Men det burde de. Kraftselskapene eies i all hovedsak av norske kommuner og staten. Dermed kan de grønne sertifikatene bety færre sykehjem, barnehager og andre offentlige goder.
Det skal mer til før Norsk Industri er fornøyd. Organisasjonen har allerede begynt å lobbe for lav nett tariff for industrien. Kraftutbyggingen tvinger frem enorme investeringer i det norske kraftnettet, og de finansieres gjennom nettleien. Men kraftkrevende industri mener åpenbart at regningen skal betales av andre.
Det mest fascinerende er imidlertid at Norsk Industri og Hydro har sikret seg løfter fra regjeringen om CO2-kompensasjon. Dette er en ordning EU har åpnet for og som skal kompensere for at klimakvoter øker prisen på kraft i Europa.
Hydro får altså kompensasjon for høyere kraftpriser selv om kraftprisen i Norge faller. Det er så grunnleggende ulogisk at det ikke kan karakteriseres som annet enn imponerende å få politikerne med på det. Derimot er det ingen grunn til å være imponert over politikerne som lar en mektig allianse få det som den vil, og gjør det på en måte som skjuler regningen så grundig som her.
Når Brandtzæg smiler bredt, bør norske forbrukere, skattebetalere og andre selskaper sjekke lommeboken.
Sofie Mathiassen er politisk redaktør i Dagens Næringsliv
Les også: Planlegger nytt milliardanlegg (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.