Vi befinner oss i en høyvolatil verden. Børsene kan hoppe fra ti pluss til ti minus på et par dager, kronen har svekket seg 30 prosent mot dollar på et par måneder og Norges Bank klarer ikke å styre det norske folks lånerenter.
Hva kan skape stabilitet i en verden hvor alt virker forgjengelig? Igjen hviskes det om å returnere til gullstandarden.
Gullbarrer på paller i hvelv som danner grunnlaget for en stabil og forutsigbar valuta og renteutvikling. Høres det forlokkende ut?
Tungvektere taler gullets sak
Siste gang vi hadde en omfattende gullstandard i den vestlige verden var i perioden 1946 til 1971, under det såkalte Bretton Woods-systemet.
I kjølvannet av finanskrisen har Storbritannias statsminister Gordon Brown sagt at verden trenger en ny Bretton Woods. Han mener det må skapes en ny finansiell struktur for årene som kommer.
Alan Greenspan har også uttalt seg positiv til gullstandarden: (Wikipedia)
- Under gullstandarden står et fritt banksystem som garantist for stabilitet og vekst. (..) Da vi gikk vekk fra gullstandarden ble det mulig for statistikere bruke banksystemet til å skape ubegrenset kredittekspansjon. (..) Uten gullstandard finnes det ingen måte å trygge folks oppsparte midler.
Det er farlig kredittvekst vi har sett i opptakten til finanskrisen, og mange savner nå det trygge gull. Det er på sin plass å utdype hva dette sagnomsuste Bretton Woods-systemet gikk ut på.
Systemet tar form
Uten en gullstandard kan myndighetene i utgangspunktet trykke så mye penger de vil, og skape trøbbel med inflasjon. Dette så man ekstreme tilfeller av i Tyskland i 20-årene.
Allerede i 1944, mens 2. verdenskrig ennå raste, begynte de allierte å planlegge gjenoppbyggingen av verden. Et stabilt system som kunne bidra til internasjonal handel var å foretrekke.
Det ble bestemt å returnere til gullstandarden. Nå ville den nye supermakten USA ta over rollen som ryggrad i systemet, en rolle britene hadde hatt under gullstandarden på 1800-tallet.
Systemet ble formalisert under Bretton Woods-avtalen. Avtalen ble oppkalt etter de lille byen Bretton Woods i New Hampshire, der 730 delegater fra 44 land signerte avtalen i 1944.
Pose og sekk
Bretton Woods var et system som skulle høste fordelene av en gullstandard, og unngå ulempene ved både flytende og faste valutakurser. Det fungerte slik at den amerikanske dollaren fikk et fast vekslingsforhold i forhold til gull, som ble satt til 35 dollar per ounse.
Andre lands valuta skulle ha en såkalt "peg" mot dollar. Det vil si at andre nasjoners valuta hadde en fast vekslingskurs mot dollar, og dermed indirekte mot gull.
Dollar, god som gull
Den amerikanske sentralbanken var forpliktet til å veksle inn dollar mot gull, og siden andre valuta var festet til dollar var penger bokstavelig talt gode som gull.
Dollaren fungerte som en ekstravaluta for de andre landene som forsvarte kursen på egen valuta ved å selge og kjøpe dollar.
Bretton Woods var en suksess i den forstand at det skapte stabilitet i en usikker verden, og gjorde handel over landegrensene enklere samt fjernet valutarisiko. Tiårene etter 2. verdenskrig var en gullalder for handel mellom nasjoner og økonomisk vekst.
Gullet krevde sitt
Imidlertid krevde systemet at USA måtte operere som beskytter og finansiell ryggrad. Noen lands valuta var undervurdert i systemet, som tyske mark og japanske yen. Dette bidro til disse nasjonenes eventyrlige eksportvekst. Den amerikanske dollaren var i hovedsak overvurdert og USA tapte stadig konkurranseevne.
Systemet fungerte bra så lenge USA var suveren som verdens økonomiske supermakt. I 1945 sto USA alene for 50 prosent av verdens BNP, og på 50- og 60-tallet kunne ingen måle seg med amerikanerne.
Men Vietnam-krigen og USAs relativt svekkede posisjon i verden, gjorde Bretton Woods-systemet til en stadig større belastning for USA. I 1971 kunngjorde president Richard Nixon at USA ikke lenger ville innløse dollar i gull, og det var dødsstøtet for gullstandarden.
Ny gullstandard?
Gull har i årtusener blitt brukt som basis for penger basert på at gull er sjeldent, holdbart og enkelt å identifisere. Det finnes i hovedsak tre typer penger.
Penger som har egenverdi, eksempel gullmynter, penger som representerer et verdiobjekt som befinner seg et annet sted, som gullstandarden, eller penger som ikke har egenverdi, men som er garantert av staten. Sistnevnte er det systemet vi har i dag.
Ikke gull alt som glimrer
En gullstandard vil skåne innbyggerne for inflasjon og misbruk av pengepolitikk. Likevel er ikke en gullstandard uten problemer.
Den totale mengden av gull som finnes i verden i dag er estimert til 142.000 tonn. Med en gullpris på 1000 dollar per ounce tilsvarer det omkring 4,5 billioner dollar, og dette er noe over halvparten av pengene som er i sirkulasjon i USA. Det må derfor en betydelig økning i gullprisen til. Det blir hevdet at dette representerer en stor og unødvendig risiko.
Et annet aspekt er at en gullstandard krever en fast valutakurs. At flytende valutakurser er å foretrekke er anerkjent i økonomiske kretser. Dette blant annet for at flytende kurser åpner for internasjonal kapitalflyt og bedrer muligheten for å bruke pengepolitikken motsyklisk.
Ikke minst er det ingen klar kandidat som kan ta på seg ansvaret for å støtte gullstandarden finansielt i dagens urolige verden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.