-Fokus, nå! Kjempebra! Fortsett hele veien ut!
Det er ettermiddag, og over et sommersløvt Oslo henger regnskyene tungt. Men på Bækkelaget Tennisklubbs treningsbaner er det full fart. Med pappa John Brendmoe som trener er Sander Brendmoe (17) i gang med dagens treningsøkt.
Det er bare noen timer siden han landet på Gardermoen med flyet fra København, hvor han har trent med Caroline Wozniacki, ranket som nummer fire i verden, og Na Li, ranket som nummer ti. Men det er ingen unnskyldning. Med Oslo by som kulisse i horisonten gir Sander alt. Det har han stort sett gjort siden han var 11 år.
Stram disiplin
En vanlig arbeidsdag, som Sander selv kaller det, begynner gjerne i sekstiden. Uansett hvor han måtte befinne seg i verden er rytmen den samme. I stekende sol kan han stå og øve på backhandslag til det kjedsommelige. Deretter er det tre kvarter hard gym, før det er tid for litt restitusjon før fysikktrening med medisinball i en halvtime. Så trenger han koordinasjonsøvelser i en time, før han strekker ut i tre kvarter. Opplegget gjennomfører han to ganger om dagen.
- Det blir stort sett bare drøye tre timer tennis om dagen, sier Sander som presiserer at de har mer fokus på intensitet enn lengde.
"Winners don't quit"
- Hva driver deg?
- Det er å bli litt bedre hver dag. Det er motivasjon i seg selv. Det er ikke mange som forstår det. Men det er sånn at «Winners don't quit. And quitters don't win.» Derfor er det viktig å pushe seg selv utenfor komfortsonen. Det er da jeg blir bedre.
Det var slett ikke gitt at det var tennis som skulle fylle mesteparten av livet til 17-åringen fra Bekkelaget i Oslo, selv om han begynte å spille i seksårsalderen i Nordstrand Tennisklubb. Hvorfor husker han ikke.
- Jeg hatet det. Jeg følte meg rett og slett ukomfortabel. Jeg likte tennis og kunne stå på banen hele dagen, men trivdes ikke så godt i gruppetreningen, minnes han.
Alene i Argentina
Likevel sluttet han ikke. For «quitters don't win». Og en ivrig trener gjorde han oppmerksom på sporten. Da Sander var 11 år, dro familien med mor Hanne, far John og to mindre søsken på jordomseiling. Etterhvert kom de til Sør-Amerika og Argentina. Der traff Sander den argentinske treneren og tidligere tennisproffen Guillermo Vilas. Og Vilas likte det han så.
- Da begynte jeg virkelig å elske tennis, minnes Sander.
Først dro moren og søstrene hjem. Da faren forlot Argentina, ble Sander igjen.
- Hva tenkte du da?
- Det føltes ikke som jeg ble igjen, det føltes som hjemme. Jeg hadde fått masse venner og god kontakt med trenerne og lærte meg fort språket. Jeg følte at jeg var i gode hender, forteller Sander.
- Hvem sitt forslag var det å bli igjen?
- Det var egentlig mitt forslag, men det var Vilas som kom med tilbudet. Han ville fortsette å trene meg, men ikke i Norge. Hele familien vurderte det, og vi kom frem til at jeg skulle gripe muligheten.
Kusinen, som er lærer, tok seg et friår og reiste rundt i Sør-Amerika med Sander. Da han var 13 år, vendte han tilbake til Europa. Der traff han tennistreneren Thomas Högstedt, eller «Hogge» som Sander kaller han, som blant annet har trent Nicolas Kiefer og Tommy Haas. Högstedt tok 13-åringen under sine vinger. Siden det har Sander reist jorden rundt og spilt tennis. I år har han bykset fra 1576. til 600. plass på juniorrankingen.
- Han vil selvfølgelig at jeg skal bli verdens beste, men han er like opptatt av at jeg skal vokse og bli en fighter, sier Sander, som har et nært forhold til trener Högstedt.
- Jeg kaller ham «pappa 2».
340 reisedøgn
Så mye familieliv de siste årene har det ikke vært. Med 340 reisedøgn i året, får ikke Sander sett mye til familie og venner.
- Vi har ikke sett hverandre så mye fra Sander var 11. Det blir moro å være sammen igjen, sier pappa John Brendmoe som etter å ha tatt trenerutdannelse nå skal begynne å følge sønnen rundt i verden.
- Hva tenker søsknene til Sander om at han reiser verden rundt og spiller tennis?
- De liker veldig godt at Sander er hjemme. Jeg tror de synes det er tøft, de har stor respekt for Sander, men vi prøver å ikke gjøre Sander spesiell. Broren på 11 er veldig interessert i fotball, men han har gudskjelov ikke de samme ambisjonene som Sander. Og datteren vår liker å male, og den ene uken er det riding og så er det turn. Jeg synes det er viktig at de får lov til å gjøre det de har lyst til, sier faren.
- Det er viktig at foreldrene mine har like mye fokus på dem som de har på meg, mener Sander.
Spesiell oppvekst
- Det må ha vært en litt spesiell oppvekst?
- Ja, men jeg angrer ikke på noe. Jeg har vært heldig og fått mange muligheter på veien fordi jeg har pushet meg selv og fått sjansen. Jeg kan ikke angre, det er mange som ikke tar sjanser og lever et A4-liv. Jeg sier ikke at det er feil, men det er valg man tar.
- Hvordan er det å ha venner når du reiser så mye rundt?
- Jeg er utrolig heldig som har gode venner. Det blir veldig intenst når jeg først er hjemme en uke. De lar meg til og med være med på russebussen sin uten å betale, og uten at jeg kanskje kan være med annet enn natt til 17. mai. Jeg har aldri hatt behov for å feste så mye, kanskje fordi jeg omgås så mange idrettsutøvere.
Savner venner
- Hva savner du?
- Jeg savner venner. Og familien, kommer det raskt.
- Og kanskje en dame? skyter pappa inn.
- Det er ikke noe man tenker så mye på, jeg er ikke så mye hjemme. Jeg hadde kjæreste for halvannet år siden, men det holdt bare en måned før jeg lærte meg at det ikke gikk.
- Du skulle ha sjekket opp Caroline i København nå. Hun er jo 20, mener pappa.
- Gode tips fra far der.
Sander himler med øynene.
Spesialopplegg
Mens Sanders venner begynner på siste år på videregående til høsten, legger 17-åringen ut på en ny rundtur i verden. Frem til jul skal han bare være hjemme tre dager i forbindelse med 18-årsdagen sin. Et spesialopplegg ved toppidrettsgymnaset Wang gjør at han får mulighet til å reise rundt som han gjør og fremdeles ta videregående. Kontakten med lærerne går via epost.
- Det tøffeste er å sette seg ned og fokusere på skole etter en dag med trening. Men det går overraskende bra i forhold til forventningene, sier Sander.
- Hvor er du om ti år?
- Forhåpentligvis har jeg hatt en bra tenniskarriere og kjæreste og barn. Men jeg tenker ikke så mye på det. Foreløpig fokuserer jeg på det som skal skje frem til jeg er 21.
Press
Da skal Sander ta det pappa John kaller «en pust i bakken» og finne ut om det virkelig er tennisen han skal satse på videre.
- Du føler ikke et press på deg for å lykkes?
- Det er veldig mye snakk om at det ikke er noe press, og det er ikke noe press for å lykkes med resultatene. Jeg kan feile og komme tilbake igjen uten problemer. Det eneste jeg har press på meg for er at jeg skal gi 100 prosent på trening.
- Det er ingen gal far som står bak?
- Nei, men de beste spillerne har ofte en gal far som står bak. Faren min er engasjert, men han tvinger meg ikke, sier Sander.
- Jeg må nok bli gal, spøker pappa John før han blir alvorlig:
- Mange spør «hva om han ikke lykkes?». Hva er det for et spørsmål? Han har lykkes. Han er 17 år, har reist verden rundt og blitt en bra gutt. Han er høflig, ydmyk og setter pris på ting andre 17-åringer ikke tenker over. Han setter pris på ting på andre måter. Han har lykkes. Så får resten bli krem på kaka. Det er en av de beste investeringene jeg har gjort, å se hvordan gutten vokser på dette.
Koster "kjetting"
«Team Sander» består av treneren Thomas Högstedt og fysikktrener Richard Sutton, som også er kiropraktor og akupunktør. I teamet har de spillere som Li Na og Tommy Haas. I tillegg trår mamma Hanne Brendmoe og pappa John Brendmoe støttende til. Etter det DN erfarer koster det mellom 300.000 og 400.000 for en ungdom å satse på tennis.
- Hvor mye koster det å holde Team Sander på veien?
- Det var vel det spørsmålet vi ikke ønsket oss, eller hva, Sander? sier pappa John.
- Det har kostet kjetting. Det koster ikke like mye nå som han har blitt med «Hogge». Han har en «no cure, no pay»-avtale med Sander. Det vi betaler nå er oppnåelig for andre juniorer som ønsker å satse. Sander har fått unike muligheter, og de har han skapt selv. Det som har kostet mest er alle tårene og svetten, forteller John Brendmoe. Han tar en pause før han presiserer:
- Det har aldri vært vi som har pushet han. Dette kan ikke komme gjennom tvang, man må brenne for det. Sander skal ha all ære og fortjeneste for at han har kommet så langt.
Sander sender noen baller over nettet. Serven hans går i 205 km/t. Det hjelper ikke.
- De beste tennisspillerne server mellom 220 og 230 km/t. Det er ikke det som skiller dem. Det er det mentale. Du kan ikke leve av tennis før du er blant de 100 beste i verden. Det som skiller dem og de som er ranket som 200. eller 500. beste er én ting: det mentale.
- Hva er den beste beslutningen du har tatt så langt?
- Det var å begynne med tennis. Det beste som har skjedd meg er at jeg traff Thomas Högstedt og Espen Malm. De har betydd alt.
Malm er Sanders tidligere privatlærer.
- Han har lært meg masse om livet og personen jeg er. Alt utenfor banen.
US Open
Om fem dager er det USA og US Open som står for tur. Sander gleder seg til å varme opp de andre tennisproffene på touren.
- Vi står opp klokken seks og trener på banene. Da kan man være i fred og gjøre hva man vil og det blir ikke noe show.
Faren runder av.
- Da var siste trening ferdig. God sommer, da, Sander.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.