Ekspedisjonsiveren sprenger alle grenser

Men hensigten spør folket, meningen, målet? Der er ingen hensigt, der er intet maal.
Tindesporten er meningsløs som selve livet – derfor kan dens trolddom aldri dø.
Peter Wessel Zapffe

Midt i en slette av ingenting, ingen planter, ingen dyr, ingen farger, ingen former, ingen lukter, ingen lyder – midt i dette endeløse, hvite ødet – der går han. Setter det ene benet foran det andre, trekker med seg sine livsnødvendigheter.

Hva er hans mening? Hva er hans mål?

– Jeg skal la det spørsmålet henge litt, sier Aleksander Gamme (35), gjør en pause, titter ut over publikumet.

– Så skal jeg se om jeg klarer å besvare det i løpet av en time.

Salen med Vinterveko på Voss’ deltagere løfter igjen øynene mot Sydpol-landskapet på skjermen over ham, der han basker seg over snøskavlene vinden har gjort harde. Han viser bilder av da han så film i teltet på kvelden. Da han ventet på de to australierne som hadde gått bak ham hele tiden, og hvordan han gikk sammen med dem den siste kilometeren. Da han mistet gresskarhodet Wilson, som var den eneste han kunne snakke med. Da han kom frem til Sydpolen julaften, og ikke kunne spise noe av maten en annen norsk ekspedisjon kunne meske seg med.

For eventyrer Aleksander Gamme – mannen som har krysset Sahara på tandemsykkel, Grønland på ski, gått i birkebeinernes spor, vært på toppen av flere av kontinenttoppene, driver eget ekspedisjonsnettsted, foreleser og dessuten nylig utga en ekspedisjonshåndbok for alle som har lyst til å gjenta hans bedrifter – gikk til Sydpolen og tilbake igjen alene , uten etterforsyninger og uten assistanse.

Der, i salen på Voss, forklarer han hvordan dét er den eneste gjenværende, klassiske sydpolsbragden. Men når han går av scenen igjen, har han egentlig ikke besvart spørsmålet «hvorfor?»

En klynge av gamle kjente i Voss’ fallskjermmiljø trekker bort. Blir stående i en halvsirkel rundt ham. En ukjent bryter inn.

– Skikkelig inspirerende, altså, roper han kort og holder en tommel opp, før han fortsetter videre.

Sponsoren stikker til ham en øl.

– Åja, det har vært en kraftig økning i sponsorhenvendelser, sier sjefen for ski- og utstyrsprodusenten Åsnes, Frank Juklestad.

– Ifjor hadde vi 60 søknader om støtte til sydpolsekspedisjoner alene. Det var jo et litt spesielt år med tanke på Amundsen-jubileet, men det er en del av trend. Og derfor skal du ha et opplegg som skiller seg ganske kraftig ut for å nå opp.

 
Status. En tid senere, en statusoppdatering på Facebook fra en gammel bekjent: En skjermdump av Yrs værvarsel for Grønland. Torsdag, halvklart og vind fra sør. -34 Celcius.

«Stikker en tur hit. Blir for vårlig i Norge.»

Kryssing av Grønland. Til Sydpolen på ski. Klatre hvert kontinents høyeste tind. Hundespann over Svalbard. «Nordvestpassasjens indrefilet». Kajakkpadling på Øst-Grønland. Rafting i Alaska.

Lange, dyre, ekspedisjonspregede reiser er der reiselivsnæringen merker den kraftigste utviklingen. Bransjen forklarer det selv med økonomi; vi har fått bedre råd, og turene er blitt billigere. Tidligere var den typiske kunden hos Norges største operatør av eventyr- og ekspedisjonsreiser, Hvitserk, en bedriftsleder i alderen 45–55 år. I dag reiser alle aldere, begge kjønn, og folk med vidt forskjellig sosial bakgrunn.

Hvitserk tilbyr totalt 38 turer. Likevel er det de mest klassiske ekspedisjonene som er mest populære: På ski over Grønland, til Sydpolen på ski.

– Turer du kan fortelle om i kantinen på jobben lokker mest, uttalte sjefen for ekspedisjonsturoperatøren Hvitserk til Dagens Næringsliv før påske .

For hva skal man skryte av når også alle andre har gått Birken? Hvor skal du lete for å finne en bedre Facebook- oppdatering?

– Hvis bekreftelsen de søker er viktigere enn opplevelsen, burde de heller snakke med psykologen sin, mener Runar Døving.

Professoren ved Markedshøyskolen forsker på fritid og forbrukeradferd.

– Siden turismen ble til har souveniren, postkortet og fotografiet hatt en sentral rolle for bekreftelse. Denne ekspedisjonsturismen er så til de grader et overskuddsfenomen, men en ting er å gjøre det, en annen å snakke om det.

Han mener fritidsaktiviteter er en del av en sosial klatring det fort går inflasjon i.

– På toppen skal du kunne seile, stå slalåm, klatre, kite og gå langt på ski. Når prestasjoner blir en konkurranse, må man toppe det med å krysse Grønlandsisen hvis de fleste man kjenner går Birken.

 
Kryssingen. Guovza setter labbene prøvende ned, godt ut til siden for hundens normale ganglag. For hvert femte steg faller han gjennom det tynne skarelaget, blir våt av det kalde overvannet, trekker poten raskt til seg.

Den forsiktige, urytmiske gangen gjør at han trekker litt dårligere på Åslaug Hansegård (24) og Randi Ødegården (24) der de kjemper seg over rikets nest største innsjø, Røssvatnet i Nordland. De er over halvveis nå, på sin antatt fire måneder lange ferd Norge på langs.

De forsøker også å holde seg over den skjøre flaten, mens vinden farer dem bent imot med en konstant strøm av sludd fra de mørke skyene i nord. Bak dem sprekker skyene opp og lyser opp de avrundede nordlandsfjellene.

Det er våren som jager dem i ryggen med sin langsomme barmark. Slik haster de videre mot Nordkapp, med årstidenes intense strid og motstand.

Norge på langs er en av de ekspedisjonene som har vokst sterkest de seneste årene. Bjørn Amsrud var den første, i 1966. Utviklingen har fulgt de guidede turene – markant på begynnelsen av 1990-tallet, og kraftig de siste par årene.

Ifjor la 31 enkeltpersoner eller grupper ut, og akkurat nå er rundt ti på vei gjennom landet, viser statistikken på den offisielle siden Norgepaalangs.info.

For mange har den vært et viktig steg på veien mot å kunne livnære seg som eventyrer. Blant andre Jarle Trå, Rolf Bae, Lars Monsen, som skrev bok om turen, og Stein P. Aasheim, som var den andre som gjorde ekspedisjonen. Alle gikk Norge på langs tidlig i «karrieren», og fulgte deretter med andre klassikere på veien mot berømmelse.

På den andre siden av vannet kommer Åslaug Hansegård og Randi Ødegården seg endelig i hus, etter å ha gått i regnvær gjennom to trøndelagsfylker og halve Nordland. Hvorfor utsetter de seg for dette?

– Å, det er det mange som spør om! sier Hansegård.

– Det var for å være ute på tur så lenge som mulig. Vi er studenter, og har mulighet til det, svarer Randi Ødegården.

– Det er jo greit å ha et konkret mål, men at det var et begrep var vi ikke klar over. Oversiktslisten på den offisielle websiden ble vi lagt til på uten at vi ba om det. Og vi hadde heller ikke tenkt å ha en blogg, hadde det ikke vært for at sponsorene tvinger oss til det.

– Så for turopplevelsen?

– Ja, vi kommer fra Valdres, og har vært i naturen siden vi var små. Men jeg har inntrykk av at friluft er blitt litt status. Før var det mest r#229er og einstøinger som oppholdt seg i naturen over slike tidsspenn. I dag er det annerledes. Birken, denne turen, og ikke minst toppturer har jo tatt helt av. Jeg tror det er fordi de vil ha kontakt med naturen igjen, sier Hansegård.

– Ja, for jeg føler ikke at vi søker oss vekk, sier Ødegården halvt spørrende.

– Jeg savner i hvert fall ikke det å være hjemme, men jeg merker at jeg setter mer pris på det jeg har der.

 
Historien. Roald Amundsen vender ryggen av den lodne, skitne pelsen mot Fridtjof Nansen, som sitter avslappet ved bordet, antrukket i dress.

– For min del kan du gjerne forsvinne. Så blir vi alle spart for uendelig klingklang om selvstendighetskjemperen Nansen, den humanitære Nansen, vitenskapsmannen Nansen ...

– Jeg har i alle fall tenkt å benytte sjansen, avbryter Nansen.

– Det syns jeg du også burde gjøre.

– Til hva?

– Til å fortelle vår felles historie, åpent og ærlig, uten hensyn, sier Nansen, eller rettere sagt skuespiller Gard B. Eidsvold til Amundsen, i Hallvard Holmens skapning.

De to snur seg ut mot publikumet, det første syd for Polarsirkelen som får se Robert Marc Friedmans stykke «Nansen vs. Amundsen». Blant publikumet på Litteraturhuset i Oslo sitter en av dem som har bidratt til stykket, polarhistorikeren Harald Dag Jølle fra Norsk Polarinstitutt, selv nylig hjemkommet fra en jubileumsferd til Sydpolen på ski sammen med blant andre skilegenden Vegard Ulvang og eventyreren Stein P. Aasheim.

– Stykket utfordrer vår tenkning rundt Nansen og Amundsen. Det lå jo en ikke ubetydelig forfengelighet hos begge, men Nansen var vitenskapsmann, og skiene et fremkomstmiddel for å gjøre den vitenskapelige oppdagelsen. Det var starten på norsk polarforskning. Likevel var det skibragden og kappløpene som skulle bli husket, sier Jølle.

For etter Amundsen er det få som har vært i nærheten av den samme oppmerksomheten.

– Men det tok aldri slutt på ekspedisjonene. Norge har drevet polarforskning mer eller mindre hele veien. Men det var ingen flere kappløp etter oppda gelser å gjøre, og dermed fikk det ikke den samme interessen.

Frem til midten av 1980-tallet het hvert kontinents tindebestigning «Six summits», fordi Sydpolkontinentet virket unåelig.

Det økende antallet fjellklatrere som hadde alle seks skapte en etterspørsel etter den syvende toppen. Derfor oppsto det første reisebyrået som kunne håndtere logistikk for sydpolsekspedisjoner.

– Vi så en etterspørsel etter å bestige Mount Vinson. Og det at kontinentet ble mulig å nå med fly gjorde at mange også så muligheten til å gå på ski inn til polpunktet, sier David Rootes, sjef for Antarctic Logistics and Expeditions (ALE).

ALE har håndtert logistikken for så godt som alle sydpolsekspedisjoner i 25 år, de seneste årene et langt større antall.

– Vi har fått en ny type kunder. For ti år siden var stort sett alle som henvendte seg profesjonelle ekspedisjonsfolk, men i dag kan vi oppleve å få folk som knapt har sett snø, sier Rootes.

– Hvordan har det endret firmaet?

– I dag bruker vi mye ressurser på å sjekke hvor godt egnet folk er for slike ekspedisjoner, for vi ønsker ikke at folk skal mislykkes – av flere årsaker. Ikke minst fordi vi ønsker å unngå ulykker som kan gjøre at vi mister lisensen vi har til å drive, og som det tar oss mye papirarbeid for å opprettholde.

Med ALEs tilgjengeliggjøring av Sydpolen begynte det nye kappløpet på 1990-tallet.

 
De nye. I 1990 ble Erling Kagge og Børge Ousland de første som nådde Nordpolen uten hunder og etterforsyninger. To år etter ble Kagge den første som gikk alene til Sydpolen. Da han i tillegg nådde toppen av Mount Everest i 1994 ble han den første som hadde vært på jordens «tre poler». Samme år ble Ousland den første som gikk alene til Nordpolen uten etterforsyninger.

Likevel mener polarhistoriker Harald Dag Jølle at Stein P. Aasheim var vel så viktig for den nye interessen for ekspedisjoner på 1990-tallet. I 1988 gikk Aasheim Grønland på tvers, i det samme utstyret som Nansen brukte nøyaktig et århundre tidligere.

– Da var utstyret og fremkomstmidlene blitt så moderne, at poenget med kryssingen lå nettopp i å bruke det gamle utstyret, sier Jølle.

– Men bortsett fra at vi er like forfengelige som Nansen og Amundsen, hva er motivasjonen i fraværet av vitenskap?

– I dag er det jo ingen rasjonelle grunner til å gå på ski. Det blir derfor vanskelig å sammenligne Nansens motivasjon med det som skjer i dag. En ting er forfengeligheten, men i dag har folk behov for mestring, men også det å koble av. Det kan være grusomt kjedelig å stå på en standplass også, men iblant trenger vi selvpålagt isolasjon.

Eller hva sier da mannen som får skylden for å ha blåst liv i ekspedisjonene igjen?

– Du må snakke med psykologen min, svarer Stein P. Aasheim (60) spøkefullt og påpeker han aldri har gått til psykolog.

– Men det er jo ikke i den enden du begynner. Jeg går på tur fordi det er artig. Og så kommer sånne folk som deg og skal ha forkl#229er og svar og begrunnelser. Og så forstår jeg at det ikke er nok å si at det er artig å være på tur. Du forventer noe mer, og da må jeg produsere alle disse gode grunnene, som er underordnede og sekundære. Jeg behøver ingen annen begrunnelse enn at jeg trives med å være på tur. Så enkelt er det. Men så kan du problematisere og gå et skritt videre, og lure på meningen med livet. Og da kommer vi inn på mestringsglede, og det å våge. Det er en spesiell glede, tilfredsstillelse og seiersfølelse å mestre noe som ligger i grensesonen av hva du tror du vil greie.

 
Perspektiv. Morgenen etter foredraget sklir Aleksander Gamme inn i det innholdsløse igjen. Idet han klyver av t-kroken i Myrkdalen utenfor Voss, jubler han.

– Det er jo akkurat som da jeg hadde «white out» på Sydpolen, dette!

Snøen og den solide tåken går i ett, i en hvit, karakterløs verden. Øynene klarer ikke en gang å skjelne avstander i tåken. Bare lyden av t-kroken bryter det totale fraværet av sanseinntrykk. Det er knapt så man holder balansen.

– Slik gikk jeg hele den første uken.

– Så hvorfor gjorde du det?

– Det høres sikkert ut som jeg koketterer, men jeg har egentlig aldri likt å gå på ski. Men dette er en fin tur. Jeg hørte podcast på dagen, og så film i teltet på kvelden. Det er som Erling Kagge har sagt: Alle kan gå til Sydpolen hvis du klarer å sette det ene benet foran det andre.

– Men motivasjonen?

Han drar på det.

I «Ekspedisjonsboka: en guide til høye fjell og lange skiturer» åpner Gamme med fjellklatreren og filosofen Peter Wessel Zappfes av ekspedisjonsfolk velbrukte sitat som avviser at slike aktiviteter må ha noen mening.

– Ja, det er litt vanskelig å svare på hvorfor. Men samtidig handler det om perspektiv. Veien til trivsel og mening handler om hva du har, ikke alt du ikke har. Der ute har du nærmest ingenting, men uendelig med tid. Her hjemme har vi alt annet enn tid. Og når du kommer hjem, setter du langt større pris på livet, venner og hverdagsluksus som myk seng, varm dusj, rennende vann i springen og mat i kjøleskapet. Vi har mistet perspektivet der vi surrer rundt helt i toppen av Maslows behovspyramide.

 
Tomhet. Inne på planleggingskontoret for en av Hvitserks 21 dager lange grønlandsekspedisjoner består veggene av utstyr. Langs en av veggene står pappeskene 23 dagers mat skal ned i. En annen vegg er bygd opp av pappesker med tørrmat. Guide Steinar Laumann (39) fikler med kniven han skal bruke for å åpne tørrmatposene, og helle innholdet i lettere brødposer. Vekt spart.

– En gang ledet jeg en gruppe til en fjelltopp, men kom i dårlig vær, så jeg valgte å snu heller enn å bestige. Da ble deltagerne veldig skuffet. Jeg undres hva som hadde skjedd hvis jeg hadde tatt en gruppe nesten til toppen, men snudd uten grunn.

– Har du forsøkt?

– Nei, det ville jo aldri gått.

I ekspedisjonsmiljøet finnes det velkjente uttrykket «Vil du bestige fjellet, eller vil du ha fjellet besteget?» Med andre ord, er det opplevelsen eller bragden som motiverer?

Det banker på døren.

– Nå var det fint du kom, sier guidekollega Hans Jørgen Torsrud til it-prosjektlederen Cecilie Steenland (47) fra Drammen.

– Vi snakker om hvilke indre motivasjoner folk har for å gå slike ekspedisjoner. Ganske åndelige greier, legger Steinar Laumann til og ler.

– Hva var din?

– Jo ...

Hun drar på det.

– Nå håper jeg dere snakker åndelig, for dette er ganske svevende. Men jeg har gjort alt jeg kan for å forberede meg. Jeg har trent med bildekk opp slalåmbakken hjemme i Drammen, og jeg har forberedt meg mentalt. For det er ikke så viktig at det er Grønland. For meg er det stedet. Det å være et sted der det ikke finnes flora eller fauna, ingen farger, ingenting. Bare hvitt. For jeg tenker at når du er et sted hvor det finnes ingenting, så er det likevel noe der.

Hun holder hendene flatt mot hverandre med noe usynlig mellom.

– Som jeg ikke klarer å oppleve i hverdagen. Og det er derfor jeg har trent og forberedt meg. Ingenting skal forstyrre meg i den opplevelsen.

 
Bestigningen. Aleksander Gamme forlater foredragssalen, og trekker ut i sluddet som faller sammen med mørket over Voss. Han trasker mot en øl med gamle venner. Men det var noe som skurret under foredraget, var det ikke? Dette med at han måtte gå alene, men likevel ventet på de to australierne, og gikk sammen med dem den siste kilometeren?

– Hehe, vet du, jeg mailet Explorer’s Web, som registrerer disse ekspedisjonene, og de advarte meg mot at det da ikke ville være en solotur. Da svarte jeg bare «Fuck off». I moderne ekspedisjoner er kappløpene over, og det ga meg mer å gå sammen med de to. Dessuten var den vel ikke helt uten etterforsyninger, heller.

– ?

– Ja, da jeg var på Sydpolen glemte jeg meg og brukte den toalettrullen som lå på toalettet der. Jeg kom ikke på det før senere. Og det er jo egentlig ikke det som er det viktige.

– Det vil alltid være noe nytt å gjøre først, sier polarhistoriker Harald Dag Jølle.

– Gamme gikk jo til Sydpolen og tilbake, alene, uten etterforsyninger og assistanse. Bare du lager definisjonen lang nok, blir det unikt. Og så er det jo en annen måte å gjøre en bragd på også. Den sydpolekspedisjonen jeg var på nå, var jo den første til å være nummer to.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.