De tre kjemper mot et usystematisert mønster av riss og formasjoner som skjærer opp mot den 930 meter høye toppen ved Storstolpan på Kvaløya i Troms.
De klatrer en fjellvegg som ingen vet om det er mulig å bestige.
– Ta inn på blå! roper Jørgen Haug Myhr (27) desperat fra toppen av taulaget.
Lenger ned i veggen drar Johan Nils Swärd (33) så raskt han bare makter i det blå tauet. Men det er for sent. Den høyst ubehagelige følelsen av å ikke lenger klare å holde seg fast er her. Fingertuppene i toppen har ikke lenger tak og Myhr faller som en stein mot avgrunnen med ryggen først.
Tradisjonell stillstand
Heldigvis er klatrerne knytt sammen med tau. Mens Myhr faller nedover dras Swärd tilsvarende oppover.
Det bannes høyt og tydelig.
Selv om de vet at sikringene nesten helt sikkert vil hindre et fall som går til bunnen er det alltid et usikkerhetsmoment.
Alltid en reell dødsfrykt forbundet med høyden. Myhr blir hengende i tauet og puster ut før fingrene på ny søker etter gode grep.
Men i takt med innendørsklatringens voksende popularitet har interessen for å klatre nye ruter i fjellet dabbet av.
– Det er synd om en sport som er såpass allsidig og givende skal begrenses til det ene aspektet som oppleves på innendørsvegger. Naturopplevelsen og utfordringen ved å bryne seg på naturelementene blir borte og det naturlige sikringshåndverket forsvinner, sier president i Norges Klatreforbund, Stein Tronstad (56).
– Det er veldig morsomt at vi opplever en renessanse for naturlig sikret fjellklatring og at det ikke lenger er en ren masseovergang blant klatrere fra fjell til plast, sier Tronstad.
Altoppslukende
– Jeg har mistet alle mine kjærester på grunn av det her. Nå har jeg hund som ikke har noe annet valg enn å sitte fastspent og se på, sier Johan Nils Swärd som bruker det meste av sin tid i fjellet.
Det gjeveste er å klatre nye ruter uten å henge i tauet. Å ikke vite om han kan komme opp gjør det ekstra spennende.
– Klatring gir så mye på en gang. Nysgjerrighet, oppdagelse, det å få være barn på ny og det å dele kontrollert redsel med venner. Når jeg kommer hjem etter en slik dag kan jeg bare sette meg ned, kikke i en stor hvit vegg og være lykkelig. Sult, skole, tid og jobb blir helt borte, sier Swärd.
Ifølge forskningen til professor Gunnar Breivik (73) ved Norges idrettshøgskole er det en helt spesiell type mennesker som kan legge ut på nye klatreprosjekter i store vegger.
– For å gå på tunge farlige prosjekter er motivasjonen enormt viktig, i tillegg til den rette personlighetstypen. Du må virkelig brenne for saken, sier Breivik som i løpet av sin akademiske karriere har gjennomført en rekke fysiske og psykiske tester på klatrere.
• Lite grunnleggende angst i kroppen.
• Lavt spenningsnivå.
• Gode på å stå alene i situasjoner og ta riktige valg.
• Har sterkere visjoner og drømmer om hva de ønsker å gjøre.
• Høyt behov for stimuli.
Arv og miljø
Ifølge Breivik har enkelte av disse personlighetstrekkene en klar arvelig komponent.
– Det å ha sterkt behov for kompleks og intens stimuli er i stor grad medfødt. 60 til 70 prosent skyldes genetiske faktorer. Allerede fra barneårene klatrer disse menneskene høyere i trær, kjører fortere på sykkel og søker til stimulerende aktiviteter, sier Breivik som tror frykten og ubehaget er en del av den konstante stimuli klatrerne oppsøker i fjellveggen.
Nedturen
– Du får en rusfølelse av at tingene stemmer. Denne følelsen av sterk urfrykt for døden på den ene siden og gleden på den andre, skaper kontrasten som gjør opplevelsen så sterk, sier Breivik.
Klatrerne på Kvaløya har forsert 200 meter med sprekker, mose og smeltevann. Nå er det bare en taulengde igjen.
Johan Nils Swärd strekker venstre arm så høyt han klarer, men glir og faller igjen.
Nå er en gedigen flate med nærmest blankpusset berg alt klatrerne kan se over seg. Swärd spretter frem og tilbake i håp om å finne en vei opp, men innser at slaget er tapt.
Gråten melder seg.
– Skal det være noen vits å prøve igjen må vi være sterkere neste gang, sier Swärd og starter den lange turen ned mot bilen igjen.
Les også: Nye krav i Forsvaret
- Gutten spurte sin mor om hva vi holdt på med. Og moren svarte «jeg har ingen anelse»
Innfører trening i kundekampen
Se DNtv:
