Fra 0 til 100 på tre sekunder

- Five, four, three, two, one.

Den skurrete stemmen over sambandet avsluttes med et pip. I løpet av tre sekunder har brødrene Bjørn (35) og Øystein Gjøstøl (29) gått fra sats til 100 kilometer i timen. For 30 år siden fortsatte basehopperne å suse mot avgrunnen tett inntil veggene i noen få sekunder til. Nå høres de ut som skihoppere etter et renn i mammutbakken i Vikersund.

– Det er fintuning og det er vanskelig å få en perfekt stilling om man skal flate ut mer eller få kortere linje, sier Bjørn Gjøstøl etter seier i brødreduellen mot lillebroren fra Nordmøre.

Når hoppere i vingedrakter jakter fartsrekord i World Base Race kan svevkurver, fart, høyde og en rekke andre variabler analyseres til minste detalj.

Toppnoteringen på 223 kilometer i timen denne helgen virker i utgangspunktet solid.

Espen Fadnes, som regnes inn i verdenseliten med vingedrakt på kroppen, vet imidlertid at de har veldig mye mer å gå på.

200 timer i luften

– I løpet av 15 år har jeg bare klart å samle 200 timer i luften tilsammen. Det er ingenting. Det har vært snakket mye om at man trenger 10.000 treningstimer for å nå sitt makspotensial i en idrett. Da er 200 timer ingenting. Jeg er ikke i nærheten av å nå makspotensialet. Vi er egentlig ræva til å fly hele gjengen, sier Fadnes som byttet alpinsatsing med ekspressfart ut vertikale fjellvegger tidlig i 20-årene.

37-åringen er en av få som klarer å leve av basehopping. Molde-karen har flyttet til Voss for å henge med i eliten.

I ekstremsportbygda terpes det på fallskjermfeltet og i vindtunnel opptil tre kvarter på en økt for å øke timeantallet i luften kraftig. Mens han går gjennom utstyret etter at helikopteret har tatt av fra Helsetkopen peker han på hvordan hodet ligger for høyt og graver luft når mennesket skal fly. Rundt ham høres nynning og spredt latter. Lite vitner utad om at det kan få fatale følger dersom noe går galt i luftrommet utenfor kanten noen meter unna.

– Jeg har alltid en spenning i kroppen og den er knyttet til frykt, frykt for livet og frykt for å skade meg. Men den innsatsen kroppen gjør for å kompensere og gjøre deg klar for innsats er med på å gjøre deg mye sterkere, sier Fadnes som imidlertid kjenner på lav risiko før denne konkurransen.

Forbud siden 80-tallet

Ifjor hadde filmen «Sunshine Superman» om den moderne basehoppingens far Carl Boenish premiere. Den ble først vist ved foten av Trollveggen, der amerikaneren omkom under hopp i 1984. Det var en sensasjon da pionerene kastet seg ut. Men etter noen år førte ulykkestallene i Europas høyeste loddrette fjellvegg til at hoppingen der ble forbudt i 1986.

– Med så mange uerfarne hoppere som begynte å hoppe der og de farlige redningsak­sjonene på den tiden så var forbudet greit. Men med dagens utstyr og kompetanse er det foreldet, sier Ivar Brennhovd som var en av dem som hoppet utfor stupet på 1000 meter tidlig på 80-tallet.

Nå står 53-åringen, som arrangør og pensjonert hopper, ved et kamera som tar 3000 bilder i sekundet og kontrollmåler hoppene under World Base Race. To og to kommer hoppere susende høyt over hodene underlagt et sett med sikkerhetsregler.

Trofaste fans

Kyrre Berg (66) og Kyrre Alnes (48) har funnet veien opp til den skarpe serpentinsvingen øverst i Trollstigen. De to lokale basehoppentusiastene har vendt blikket opp mot fjellkolossen 600 meter over dem, fra den spektakulære veien kong Haakon åpnet for 80 år siden.

– De som ikke har vært her før reagerer skikkelig. Man ser uttrykket på dem. Noen ganger ser de i alle retninger når flere hopper og de bare hører suset, sier Berg som ikke har tall på antallet hopp han får med seg årlig.

Han har fulgt med på basehoppingen i området siden «tidenes begynnelse». Det vil si nesten siden 1980 da et par finner kastet seg utfor Trollveggen, som de første.

Med vingedrakten halvt vendt i flyturens tredje retningsforandring i løpet av 35 sekunder kommer piloten susende rett over hodet på fansen.

Tom Erik Heimen (40) passerer med et jetlignende «svosj» knappe fem meter på utsiden av den oppbygde svingen med en beregnet marsjfart på 170 kilometer i timen. Suset er allerede på vei bortover i horisonten i løpet av et sekund. Mannen i vingedrakten, som tidligere har notert 249 kilometer i timen, loggfører hastigheter som bare noen mennesker i verden kan matche.

– Det er 1,67 kilometer ned hit så jeg flyr mye brattere enn vanlig. Maksfarten på 154 kilometer i timen stemmer ikke. Jeg har mye høyere hastighet, sier Heimen mens han sjekker Suunto-klokken etter flyturen fra gigantiske Bispen 1030 meter høyere oppe.

Rolig puls

Med et snitt på 124 pulsslag i minuttet og en topp på 158, som gjerne knyttes til stressmomentet rett før man utløser fallskjermen, har flyturen nådd klimaks med en puls som tilsvarer en rolig løpetur.

– Jeg ville aldri byttet det mot å være fotballproff og tjent milliarder. Jeg scorer i VM-finalen hver gang jeg flyr i fjellet, sier Heimen som startet for 16 år siden med noen sekunders fritt fall ute i Romsdalen.

Deretter fant en notorisk røyker ut at de kunne seksdoble tiden i fritt fall med små sigaretthull i vide regnbukser og jakker til under hundrelappen. Nå er rekorden en over syv kilometer lang flytur fra Europas høyeste gondolstasjon, Aiguille du Midi i Chamonix.

Samtidig har Heimen hatt venner som har dødd under hopp og selv peker han på to situasjoner da det virkelig kunne gått galt med ham selv. Den siste for fire år siden da han smalt i fjellveggen etter et basehopp med ski under reklameinnspilling for sportskjeden XXL. Tabben da han ignorerte vindforholdene kunne endt fatalt. Han krasjlandet på den eneste fjellhyllen i hele veggen 300 meter over bakken og trodde han skulle dø av indre skader. Han brukte tid på å få ulykken ut av kroppen og gikk runder med sine nærmeste for å forklare hva som hadde gått galt. Han følte han fortjente episoden etter vurderingsfeilen, men at familien ikke burde vært utsatt for det. Han sier han ikke gjør den feilen igjen og er blitt mer nøye med sikkerhetsvurderingene nå. Han må stadig returnere fra topper når forholdene gjør hopp farefulle.

Men under en måned etter ulykken var Heimen imidlertid tilbake med skjerm på ryggen da moren ble overrasket med tandemhopp på 60-årsdagen. Han hoppet etter med brukne ribben.

– Det er en balansegang. Om man er for redd så må man finne på noe annet. Det går ut på å kontrollere frykten og følelsene. Av og til er det ting som sier at man ikke bør hoppe. Men hvis man er overtroisk er det bare å slutte med det, sier Heimen.

Les også:

Salg av Ullevål er ran på høylys dag (DN+)

La 20 millioner i potten for å stoppe utbyggere (DN+)

Ekte BMW med ledning (DN+)

Krangler om festtelt på kokepunktet

 

Anbefalt av DNtv:

 

Hør siste episode av DNs podkast «Finansredaksjonen»:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

​Offshore-lønninger og Statoil-kritikk, bank-konkurranse og renten:

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

DN Ekspress er et nyhetsbrev fra Dagens Næringsliv. Få DN Ekspress rett i innboksen din til morgenkaffen eller bussturen, alle kan registrere seg her.