New York-kvelden er mørk og kald, men oppe i søppelsekkene er bagelene fremdeles lunkne. Det håper i hvert fall Jeff Larson idet han strekker en hånd inn i den svarte søppelsekken. Og for en fangst! Hånden kommer ut igjen med en tilsynelatende feilfri bagel.
- Hm, deilig, sier Larson, etter at han har tatt en diger bit.
Han ser hverken desperat eller fattig ut. Han er derimot en rimelig vanlig fyr, som har sin første kveld som friganer - kort fortalt en person som spiser søppel for å bekjempe kapitalismen. Nå er klokken litt over åtte på kvelden, og søppelsekkene er akkurat satt ut på Manhattans gater. Dette er den perfekte tiden for søppeldunkdykking som friganerne kaller det, og det er derfor Larson og rundt ti likesinnede står med hodene inne i søppelsekkene til Bagel's Bob.
Like før delte den erfarne friganeren Janet Kalish ut plastposer og fortalte de fremmøtte om reglene.
- Åpne søppelsekkene forsiktig, og lukk dem alltid igjen etter dere. Vi vil at det skal se pent ut etter oss. I morgen blir det fest med maten vi finner, det som blir til overs, kan dere ta med hjem. Så, værsågod og forsyn dere!
Å være friganer betyr å være en blanding av veganer og det å være fri - det vil si fri fra kapitalismen. Friganerne tenker at det hjelper ikke bare å la være å spise dyreprodukter når så godt som alle produkter fører til et eller annen negativt. I stedet for å boikotte for eksempel kjøtt og Coca-Cola, så boikotter friganerne alt. De kjøper ingenting. De finner det de trenger i andres søppel.
De har nok å ta av. Ferske tall fra Storbritannia viser at en vanlig familie kaster en tredjedel av maten de kjøper inn. Halvparten av denne er spiselig. Litt eldre tall fra USA viser at halvparten av maten som produseres i USA, kastes.
I New York har friganerne holdt på i fem år, og opplever et stadig påfyll av nye folk. De har flat lederstruktur og møtes til ukentlige møter og søppeldykkingsturer. Det finnes lignende bevegelser i store deler av verden, og friganerne er gjerne en god blanding av anarkister, miljøaktivister og veganere.
De fleste friganere skaffer seg all maten de trenger ved å rote i søppelet til restauranter og butikker. Poenget er at ved å ikke betale for maten, bidrar de heller ikke til en kapitalistisk økonomi de mener er miljøødeleggende og undertrykkende. Samtidig bidrar de til at mindre mat havner på søppelfyllingen.
Ved stoppested nummer to denne kvelden, et lite supermarked i nærheten av New York University, bugner søppelposene på asfalten utenfor. Men det første som åpenbarer seg er noen slappe salathoder som er brune i kantene.
- Dette luktet i grunn skikkelig vondt, sier en jente.
Og hun har rett. Det stinker ... søppel. Men det betyr ikke at friganerne gir seg, og jammen: neste pose inneholder spinat, pent innepakket i plast.
- Vil noen ha ricottaost? spør Kalish.
- Her er det masse!
- Hvitløk! roper en annen dame.
- Sopp! roper Larson.
Maten blir lagt frem på en benk for å vise de forbipasserende hvor mye unødvendig som kastes i dagens forbrukersamfunn. Kartonger med helt fine egg, kjeksesker som har fått litt kliss på seg, hele og fine blomkålhoder.
- Vi vil vise at man ikke trenger å være desperat for å rote etter mat i søppelet. Maten vi finner er sunn, næringsrik og herlig, sier Kalish.
Hun er en kjernesunn spansklærer i 40-årene med joggesko og gråskjær i håret. Friganerne er ikke bare en gjeng raddisungdommer, her er lærere, kunstnere, softwareingeniører og Tatle LeFevre, som er student og med for første gang.
- Jeg satt på biblioteket og tenkte jeg kunne få meg litt mat. Dette er mye mindre ille enn jeg trodde, sier LeFevre.
Boikott alt. Men det finnes også de som er profesjonelle friganere, på heltid. Eller det friganerne kaller frivillig arbeidsløse. Christian Gutierrez er en av dem, han er pen fyr på 34 år som ser noe malplassert ut der han sitter og trekker kakelys og vinopptrekkere ut av en søppelpose.
- En gang fant vi 130 liter iskrem, og det var til og med på sommeren, sier han drømmende.
Før jobbet han som modell og investor. Nå reparerer han sykler for folk - gratis.
- Jeg liker ikke kapitalismen og måten den ødelegger naturen på. Jeg liker heller ikke at vi blir lurt til å tro at vi må kjøpe flere og flere ting. Jeg føler meg bedre når jeg er totalt utenfor dette systemet, forklarer han.
Det eneste han bruker penger på er mobilregningen - ellers skaffer han seg transport, bolig, mat og klær gratis. Men Gutierrez har fremdeles fancy vaner - han har ikke helt glemt sin fortid.
- For ikke lenge siden fant jeg to flasker med virkelig fin vin, forteller han, og vet selvfølgelig alltid hvilken søppeldunk som inneholder luksuriøs sjokolade.
Kjæresten hans, Emily Katrencak, vet hvor hun finner sushi.
- Det er fantastisk sushi i søppelet mange steder. Den er pakket inn, helt delikat. Og organisk yoghurt, det er masser av det, sier Katrencak entusiastisk.
Hun begynte å lete etter mat i søppelet en periode hun var blakk. Siden klarte hun ikke slutte, og ikke fikk hun videre lyst til å begynne å jobbe igjen, heller.
- Jeg får i meg bedre og sunnere mat av å lete i søppelet enn av å jobbe 40 timer i uken, og så kjøpe maten. Før pleide jeg aldri å spise frukt, men nå spiser jeg gjerne tre epler og en mango om dagen. Og så er den så moden og smakfull!
En dame med gult hårbånd og hornbriller holder opp en kvart melon, tett inntil øynene, og studerer melonen nøye. Er den god nok? Eller er den for mørkerød og porøs der under plastikken? De fleste friganere lukter og ser nøye på maten før de putter den ned i posene sine. Eller som Katrencak sier: Hun sjekker maten like nøye som hun ville gjort i butikken. Og hun har aldri blitt syk av å spise søppel.
Gal gourmetkokk. - Jeg tenker på søppelbøttene som en slags gal gourmetkokk, som får meg til å lage syke retter som vannmelonpasta, og makaroni og ost med søtpoteter. Jeg lager jo bare mat av det jeg finner, sier Quinn Hechtkopf (24) og ser intenst ut i den kalde New York-luften. Han er en høy og tynn trommeslager som har funnet alle trommene sine på søppelfyllingen. Det er et halvt år siden han ble friganer.
- Å drive med dette er tragisk og oppmuntrende på samme tid, sier Hechtkopf, mens han tygger på et eller annet han akkurat fant i søppelet.
- Hva tygger du på?
- Eh, sier Hectkopf og svelger raskt. Han ser skyldbetynget ut.
- Vi har ikke egentlig lov til å spise rett ut av søppelet mens folk kan se oss. Organisasjonen vil ikke at vi skal se ut som bikkjer, forklarer Quinn og smiler.
- Men det var en smørkake. Og den var god!
Funnet av en sånn god kake er ikke helt tilfeldig. Friganerne finnes nå i store deler av verden, men New York-friganerne har en følelse av at de er spesielt heldige - mye fordi denne byen hiver spesielt masse - og fancy - søppel. Mens en gjennomsnittlig nordmann produserer 1,1 kilo søppel om dagen, klarer en newyorker å hive ut 2,8 kilo - dette er også langt mer enn det amerikanske gjennomsnittet. Nå finner for eksempel en friganer som heter Cindy Rosin en hel søppelsekk med nydelig, ferdig oppdelt fruktsalat.
En smak av idealisme. - Er det noen som ikke er så nøye på det som vil ha fruktsalat, spør Rosin.
Ingen melder seg.
- Ok da, jeg tar det, sier Rosin, og lemper fruktsalat opp i en plastskål, som hun også finner i søppelposen.
- Blir du noengang flau av å plukke mat ut av søpla?
- Se deg om, dette er New York, alt er normalt her. Men det er ofte bedre å være flere når man roter i søpla, da synes ikke folk synd på deg og spør om du trenger penger og så videre, sier Rosin, og går videre til neste søppelsekk.
- Folk tror vi gjør dette fordi vi ikke har andre alternativer. Men det har vi stort sett. Dette er politikk. Vi vil vise at dette er mat som er god nok for alle, sier Rosin, som nå føler seg fornøyd med fangsten. Hun reiser seg opp. Og bøyer seg ned igjen, for der oppdager hun noen tomater som ser nydelige ut, de ligger der så modne omkranset av slitne salatblader og maiskolber.
- Å, jeg kan ikke la de tomatene gå, sier hun.
Så hun tar dem forsiktig opp av søpla.
Søppelsuppe. Ett døgn senere havner tomatene under kniven til Janet Kalish. Hun står i leiligheten sin sammen med en gjeng andre friganere og gjør istand til den månedlige friganer-festen. Menyen består av grønnsakssuppe, salat, fruktsalat og brød - ingredienser som stort sett ble funnet i søppelet kvelden før.
- Men det er som når man handler, man kjøper ikke alt hver gang. Krydderet for eksempel, har jeg funnet tidligere, og oljen, forteller Kalish.
Hun går inn i en lang diskusjon med noen andre friganere om hvilken søppel som har de beste olivenoljene og krydderet. Imens avslører trommeslageren Hechtkopf mer om søppeldunkdykkingens mysterier.
- Man blir avhengig, vet du, kan aldri vite hva man finner neste gang. Man stikker hånden ned i posen, og kjenner litt papp til høyre, foten til en barbiedukke til venstre, men så, kanskje, under den, så er det godsaker.
Det smale ansiktet hans lyser opp. Ofte finner han også hundebæsj, oftest godt pakket inn i poser slik som newyorkerne er så flinke til. Men det er lett å skille klinten fra hveten, dritten fra maten, når man har fått litt trening.
- Det er som å lete etter skjulte skatter! Det er et lotteri, og det former livet ditt - det gjør noe med deg, sier Hechtkopf.
Han har endt opp med å lete i søpla hver eneste dag, på denne måten brødfør han hele kollektivet sitt på sju mennesker. Men i begynnelsen var det utrolig viktig å ha læremestre som Kalish, som kunne lære ham hvor han skulle lete, og hva man må passe på for ikke å bli syk. Og nå er Kalish ferdig med suppen.
- Jeg sparer på alt, sier hun, mens hun deler ut servietter laget av sengetøyet hun hadde som barn.
Trøffelsøppel. Suppen smaker helt greit. Og ingen blir syke. Men det er vanskelig for en uerfaren søppelspiser å fri tankene fra søppelsekkene, å glemme at suppen kommer derfra, fra det som stinker. Heldigvis kan Quinn Hechtkopf gi trøst, han forteller at dette er et typisk problem for nybegynnere, de får gjerne maten i halsen. Man må bare slutte å tenke at søppel er søppel.
For søppel er ikke søppel i dag. Når tanken er blitt fri, er søppelmaten like god som annen mat. Men spørsmålet er om kapitalismen kommer til å klappe sammen noe før av at friganerne spiser tomater fra søpla? Tror de det? Holder de ut? De kalde kveldene, de rare luktene og de skeptiske blikkene? Janet Kalish, som har vært ute flere kvelder i uken i tre år nå, er ikke i tvil om at det nytter. Og Quinn er jo blitt avhengig. Og Cindy Rosin, hun har hørt et rykte.
- Noen har sagt at det er en trøffelfylling i Soho.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.