And suddenly I’m flying,
flying like a bird
Like electricity, electricity
Fra musikalen «Billy Elliot»
Denne uken har jeg kranglet med SVs Heikki Holmås på Twitter. Det handler om klimapolitikk, klimaforliket fra 2008 og om elektrifisering av olje- og gassfeltene på Utsirahøyden.
Utgangspunktet var: Spiller det noen rolle for klimaet om installasjonene på Johan Sverdrup og de andre feltene får strøm fra gassturbiner eller fra land?
I Dagsnytt 18 sa jeg at det gjør det ikke. Utslipp fra norsk industri og oljevirksomhet er omfattet av EUs system med utslippskvoter. Der er det satt et tak på de samlede utslippene fra bedriftene i Europa som er med. Om noen bedrifter slipper ut mer, blir det færre kvoter igjen til andre. Om det fyres med gass på Utsirahøyden, må oljeselskapene ha utslippskvoter for CO2. Da kan ikke de samme kvotene brukes et annet sted i Europa. Samlet sett øker ikke utslippene.
«Hans logikk er oppskriften på null innsats,» tvitret Holmås om mitt resonnement.
Det er et sterkt utsagn fra en som var statsråd i den rødgrønne regjeringen. I de åtte årene SV hadde ansvaret i Miljøverndepartementet, ble klimakvotesystemet kraftig utvidet. Det ble innført i 2005, samme år som de rødgrønne fikk makten. I 2008 ble det norske kvotesystemet koblet til EUs. I 2012 ble systemet utvidet til flere sektorer og det ble færre gratiskvoter.
Kvotesystemet kommer i tillegg til CO2-avgiften som Norge innførte på sokkelen i 1991. Noen av de kraftigste klimavirkemidlene i verden er satt inn på norsk sokkel. Men i en litt hastig tweet reduserer altså Holmås dette til «null innsats».
Holmås har senere presisert at han er tilhenger av både kvoter og avgifter. Men han er ikke alene i diskusjonen denne uken om å se helt bort fra at Norge faktisk har innført tøffe klimatiltak på sokkelen allerede. Politikerne ser ut til å glemme den politikken de alt har vedtatt og faktisk kan være stolte av.
«Historiens dom vil bli nådeløs dersom det politiske Norge ikke våkner,» skrev Kristelig Folkepartis Kjell Ingolf Ropstad i VG. Han har gjentatt og gjentatt at det betyr utslipp tilsvarende 400.000 personbiler per år hvis det ikke blir strøm på Utsirahøyden. Også han ser konsekvent bort fra at utslippet må skje innenfor det utslippstaket EU setter.
Løsningen Statoil presenterte, betyr at utslippet kuttes til et nivå tilsvarende 120.000 og 160.000 biler. Men nøyaktig hva klimaeffekten blir, er det vanskelig å si. Det avhenger for eksempel av hvor strømmen kommer fra og hvordan og hvor gassen som ikke brennes på Utsirahøyden, brukes i stedet, slik Cicero-forsker Asbjørn Torvanger skriver om i DN i dag.
Klimaeffekten avhenger ikke minst av hva som skjer med kvotesystemet. Kvotesystemet er ikke snekret ferdig mer enn frem til 2020. Det må bli langt strammere for å gi de kuttene som trengs. Det er her Holmås har et poeng: Hva vi gjør nå, kan få konsekvenser for hva som blir gjort siden.
En utbygging med gassturbiner på Utsirahøyden vil være en investering i utslipp for 40–50 år fremover. Slike investeringer skaper større kamp om utslippskvotene. Næringslivet vil frykte dyre klimakvoter. Det kan føre til at EU ikke våger senke utslippstaket så mye som det ellers ville blitt. Færre store investeringer nå i utslipp som vil være der lenge, gjør det enklere å føre en ambisiøs klimapolitikk i årene som kommer.
Ambisjonsnivået i europeisk klimapolitikk avgjøres i Brussel og mellom EUs medlemsland. Europakommisjonen har lagt frem forslag som gradvis vil stramme kvotemarkedet betydelig inn fra 2020. Det blir rabalder og strid i EU denne våren om hvor ambisiøs politikken skal være.
SV er imot at Norge skal påvirke EUs klimapolitikk ved å bli medlem. I stedet mener Holmås altså at Norge skal påvirke EUs klimapolitikk gjennom å vedta elektrifisering av oljefelt. Den reelle effekten av en slik klimapolitikk – om det er noen – er vanskelig å måle. Det er dyr politikk som gir usikker gevinst.
Det ligger en god slump idealisme under i klimadebatten. Det er en god ting. Politikere som ikke vil noe sted, kommer heller aldri av flekken. Men debatten om hvordan Norge styrer milliardinvesteringer i en av landets viktigste næringer, fortjener også en dæsj realisme. Når politikere krever at plattformene på Utsirahøyden skal ha kontakt med land, er det rimelig å kreve at politikerne selv opprettholder en viss kontakt med virkeligheten, ikke bare serverer retorikk om historiens dom.
Det kan være riktig å gå inn for noe selv om effekten er usikker eller tvilsom. Men politikere som gjør det, bør være ærlige om valgene de tar.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
Les også på DN.no i dag:
Bekrefter miljøskader ved OL-anleggene
«Alle» som gikk ut av dette studiet i fjor fikk jobb
Beskylder SAS for flykapring
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.