Det er jo selvsagt fristende. En kraftig svekkelse av egen valutakurs gir en rask forbedring av konkurranseevnen i verdensmarkedet.
En slik politikk kan imidlertid vise seg å bli en pakt med djevelen.
Kan starte handelskrig
Når ett land først svekker sin valuta, kan andre bli nødt til å følge etter. En ekstrem konsekvens er at man da ender opp i en spiral av konkurrerende svekkelser, for å gjøre egne varer billige i utlandet og samtidig - for å hindre motparten i å føre samme politikk - setter opp tollmurer for å gjøre utenlandske varer dyre hjemme.
Det er rett og slett oppskriften på en global handelskrig.
I lærebøkene er metoden gjerne omtalt som "beggar thy neighbour" - å berike seg på naboens bekostning. Historien har vist at man til slutt kan havne i en situasjon der det eneste man oppnår er å legge en massiv demper på hele verdenshandelen.
Eksportvarene dine er riktignok fått en konkurransedyktig pris, men det er ingen igjen til å kjøpe dem.
Beskyldninger om manipulasjon
Scenarioet over er ekstremvarianten. Faren for en full handelskrig har imidlertid ikke forhindret mange land i å gjennomføre økonomiske tiltak som til syvende og sist bedrer egen konkurranseevne - og forverrer andres.
Årene etter finanskrisen har derfor vært preget av stadige beskyldninger om valutamanipulasjon mellom flere av verdens største økonomier. Her er noen av de viktigste utviklingstrekkene de siste årene.
Renter nær null har ført til at landene har brukt ukonvensjonelle tiltak for å få fart på økonomien igjen. For å hindre prisnedgang (deflasjon) og bidra til økt vekst kjøper sentralbankene store mengder obligasjonslån i markedene. Oppkjøpene blir gjort for å presse ned rentene på lån med lengre løpetider, som bedrifter og låntagere er stilt overfor når de skal lånefinansiere investeringer. Håpet er at økte investeringer sammen med høyere inflasjon vil få i gang igjen hjulene i økonomien.
Oppkjøpene blir gjort ved at sentralbanken skaper nye penger, gjerne omtalt som å trykke penger.
- Mer penger i omløp, gjør at pengene faller i verdi.
- Lavere renter gjør at investorene leter etter høyere avkastning andre steder, som bidrar til kapitalflyt ut av landet. Dermed faller etterspørselen etter landets valuta og valutaen svekkes.
- USA, som gjerne oppfattes som en trygg havn i verdensøkonomien, har dessuten opplevd at tiltroen til landet som sikker betaler har ført til at mange ønsker å holde formuen sin i dollar i urolige tider. Enten i form av kontanter, bankinnskudd eller i amerikanske statsobligasjoner. Dette har ført til en styrking av dollaren - og blir gjerne omtalt som en likviditetspremie. Det koster rett og slett litt ekstra å kjøpe dollar i urolige tider, siden etterspørselen er høy. Når sentralbanken senere har varslet runder med massive oppkjøp av obligasjonslån, er det ikke bare fallende rentenivå som får investorene til å flytte pengene sine andre steder. Troen på at tiltakene faktisk virker fører også til økt vilje til å plassere pengene andre steder. Grunnen er at USA er verdens største økonomi og en bedring av amerikansk økonomi trolig vil smitte over i store deler av verdensøkonomien.
Den europeiske sentralbanken ECB har i prinsippet anledning til å trykke penger på samme måte som for eksempel den amerikanske. EU-regelverket forhindrer imidlertid sentralbanken i å finansiere et medlemslands budsjettunderskudd. Sentralbankens oppkjøp av statsgjeld har derfor blitt sterilisert, det vil si at sentralbanken har trukket ut like mye penger fra sirkulasjon som den har satt i sirkulasjon gjennom oppkjøpene. Dermed skaper ikke sentralbanken nye penger gjennom oppkjøpene.
Men i likhet med sine amerikanske og britiske kollegaer har også ECB sendt ut store mengder likviditet i håp om at markedene skal fungere bedre. Disse pengene har imidlertid blitt ført ut gjennom banksystemet, i form av rimelige likviditetslån med lengre løpetider enn i en normalsituasjon. For at pengene skal få effekt på valutakursen må imidlertid bankene sette pengene i sirkulasjon gjennom å låne dem videre ut til kundene. Forsiktig utlånspraksis i bankene har derfor gitt mindre valutakurseffekt i eurosonen enn i USA og Storbritannia.
For en ukes tid siden tok Frankrikes president Francois Hollande til orde for at landene som bruker fellesvalutaen, ikke har gjort nok for å beskytte den. Dette fører til irrasjonelle svingninger i eurokursen i den ene retningen eller den andre, ifølge presidenten. Han mener eurosonens politiske ledere bør bli enige om en målsetting for eurokursen på mellomlang sikt. Det skal ikke være snakk om en kunstig kurs, men om et realistisk kursnivå bygd på forholdene i de globale markedene.
Hollandes utspill ble møtt med umiddelbar motstand fra Tyskland, som lenge har vært mot aktive intervensjoner i valutamarkedet. Den tyske økonomiministeren Philipp Rösler sa i Paris tirsdag at første prioritet for eurosonen må være «styrking av konkurransekraften heller enn en svekkelse av valutaen».
Kina har lenge vært stemplet som den aller største synderen i valutamarkedet. Landet blir beskyldt for å holde yuanen kunstig lav for å bedre konkurranseevnen for landets eksportindustri.
Kina har i lengre perioder knyttet valutakursen opp mot amerikanske dollar. På sensommeren i 2005 åpnet imidlertid kinesiske myndigheter for at yuanen kunne styrkes mot amerikanske dollar. Da finanskrisen traff verdensøkonomien høsten 2008, gikk imidlertid Kina tilbake til fastkurspolitikken.
Først utpå sommeren i 2010 slapp myndighetene litt opp igjen og lot valutaen flyte litt friere mot dollaren. Siden Kina forlot fastkursen mot dollar i 2005 har myndighetene latt yuanen bli rundt 23 prosent sterkere mot den amerikanske valutaen. Likevel får landet nesten regelmessig kritikk fra flere vestlige eksportører - i fremste rekke USA - for at styrkingen går for sent og at kursen fremdeles er langt svakere enn den strengt tatt burde vært.
I september 2010 grep japanske myndigheter inn i valutamarkedet for første gang på seks år for å stanse yen-styrkingen mot dollar. Intervensjonen ble den gangen sett på som et mulig anslag til konkurrerende intervensjoner og handelsrestriksjoner fra flere andre land.
Brasils finansminister Guido Mantega advarte umiddelbart om at en «internasjonal valutakrig» hadde brutt ut, og at det kunne true Brasils konkurransekraft. Mantega fikk dermed æren av å innføre uttrykket valutakrig i diskusjonen rundt myndighetenes tiltak for å svekke egen valutakurs.
Diskusjonene ble det mest sentrale temaet på toppmøtet i G20-gruppen samme høst. Og sluttkommunikeet fra møtet i Seoul, som blant annet inneholdt mål om gradvise endringer i valutakursene og indikatorer som tidlig kan varsle hendelser som vil kunne forverre ubalanser i verdenshandelen, bidro til å dempe diskusjonen.
Nå er Brasils finansminister på banen igjen, etter at japanske yen har falt kraftig så langt i år.
Det har aldri vært noen hemmelighet at mange av vekstøkonomiene i Asia gjentatte ganger over de siste tiårene har gått aktiivt inn i markedet for å svekke egen valuta. Mange av landene opplever sterkere vekst enn de utviklede økonomiene, de har lav gjeld, solide banksektorer og renter som gjerne er høyere enn i andre deler av verden. Alt dette tiltrekker seg kapital. Det gir et økt trykk på etterspørselen etter landenes valuta, som dermed styrkes.
Senest i slutten av forrige uke var det rykter om at den kinesiske sentralbanken kjøpte opp store mengder dollar i markedet gjennom flere statseide banker. Til tross for at dollaren gikk markert svakere mot euro i forrige uke, falt yuan til det svakeste nivået mot dollar siden desember ifjor - en kursreaksjon i motstatt retning av det tradisjonelle reaksjonsmønsteret de siste årene.
Det kraftige fallet i japanske yen har også fått andre land til å reagere. Sør-koreanske myndigheter har uttalt at de følger yen-utviklingen nøye, og advart mot at landet vil intervenere i valutamarkedet dersom landets konkurranseevne forverres.
I takt med økende frykt for at statsgjeldskrisen ville føre til en fullstendig kollaps i eurosamarbeidet, søkte investorene i tilflukt i valutamarkedets antatt trygge havner.
For Sveits førte de store bevegelsene til at valutamarkedet utover sommereren og høsten 2011 sendte sveitserfrancen stadig sterkere mot euro. I september samme år innførte derfor sentralbanken i et gulv der sveitserfrancen ikke kan falle under 1,20 sveitserfranc for en euro. I praksis betyr det at sentralbanken intervenerer i markedet ved å kjøpe internasjonal valuta i ubegrensede mengder for å oppnå svekkelsen.
Som et av få land med solid vekst, sterke statsfinanser, en rente på vei opp og status som verdens mest kredittverdige nasjon, har også Norge opplevd til tider gir kraftig økende etterspørsel etter vår egen valuta.
Norges Bank har imidlertid understreket at det ikke er aktuelt å intervenere i valutamarkedet for å svekke kronen, selv om den skaper problemer for konkurranseutsatt industri. Sentralbanken har likevel kommentert at en sterk krone vil kunne få konsekvenser for rentesettingen, siden sterkere krone vil gi lavere importert inflasjon.
Sentralbanken har også passet på å minne markedsaktørene om at kronen er en liten valuta - og at det fort blir trangt ut døren når aktørene først snur i synet på kronen.
Slike uttalelser kan tolkes som en verbal intervensjon. Men selv om de umiddelbare utslagene ofte kan være store, er effekten gjerne begrenset på lengre sikt.
LES OGSÅ: Frykter global valutakrig (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.