Dette er en gladmelding til alle sjefer som ikke jobber i skolen: pris dere selv lykkelige. Dere trenger ikke slite med spinnville foreldre i tillegg til alt annet.
Han har ikke lederkompetanse. Ansettelsesprosessen skurrer. Han har betalt dyre konsulenter for å lære seg ledelse. Lederstilen hans får ansatte til å slutte. Han svarer ikke på henvendelser, trakasserer ansatte og truer elever. Dette er blant de grove beskyldningene som har haglet mot Snarøya-rektor Petter Moen fra en håndfull illsinte foreldre ved Snarøya barneskole i Bærum. Konflikten er kommet frem i en serie artikler i lokalavisen Budstikka. Eposter har haglet rett inn på kommunalsjefens kontor, som ikke finner noe som helst hold i påstandene, og høflig må avslå for eksempel foreldres krav om fullt innsyn i ansettelsesprosessen. Resultater av personlighetstester av folk som ikke fikk jobben, for eksempel, er det mat for hypergeskjeftige foreldreutvalg? Neppe.
Mandag forrige uke kastet Moen inn håndkleet, og gikk av som skolens øverste leder etter bare to år i stolen. «Når mistillit fra noen enkeltforeldre kommer til uttrykk i så mange og så krevende henvendelser at de tar tid og oppmerksomhet fra det daglige arbeidet, da får ikke lenger vi som ledergruppe brukt nok av vår tid og oppmerksomhet på lærere og elever», sa Petter Moen i oppsigelsestalen. Han tar også med seg de to andre i ledertroikaen ut døren.
Det ligger i sjefsgjerningens natur at de har mye uforutsigbart menneskelig materiale å bale med. Ansatte for eksempel. Og kunder, og kanskje en toppsjef og et styre. I skolen har sjefene enda en gruppe som skal med for å få ligningen til å gå opp: Foreldrene. Som altså kan vise seg å utgjøre en eksplosiv x-faktor. Særlig hvis ispedd en god dose kulturkrasj.
Snarøya ligger rett utenfor hovedstadens grenser i den herostratisk berømte forstaden Bærum. På Snarøya er det dyrt å bo. Sentrumsnære boliger med strandlinje har en lei tendens til å koste en god del. Dermed tiltrekker halvøya pengesterke mennesker, enten de er finansfolk, forretningsadvokater, konsulenter av ymse slag eller rett og slett arvinger. Det er to år siden rektor Petter Moen kom fra en jobb på en helt annen halvøy på grensen til hovedstaden, nemlig Nesodden, dit man må ta ferge for å komme, en kommune med landets høyeste kunstnertetthet, og et kortreist, økologisk tovet ull-mekka for de alternative. I tråd med Nesodden-klisjeen markerte Moen tidlig at han i tillegg til basisfag legger vekt på kunstfagene og på å utvikle hele mennesker, og at ikke alt som er viktig kan måles. Mye tyder på at Snarøya-foreldrene ikke ble imponert.
Noe av det som tidlig falt i dårlig jord var Moens beslutning om nei til egenandel ved syvendeklasseavlutningen, noe som betød et langt enklere opplegg for de unge håpefulle. Uhørt i Snarøya-kretser. Enkelte foreldre har også ment at slagordet «Vi løfter og deler» er politisk motivert med henvisning til at Moen er Arbeiderpartimann. Riktignok er det et temmelig ubehjelpelig slagord, men uttrykk for en skummel ambisjon om å radikalisere intetanende borgerbarn?
Men kanskje er ikke politisk kulturkrasj hovedsaken. Kanskje er Moen virkelig en blanding av inkompetent og helsefarlig for sine omgivelser. Spørsmålet er da hvorfor 27 av 28 lærere ved skolen forrige uke undertegnet et opprop til støtte for Moen. Riktignok er en god del av dem nyansatte etter «lærerflukten» de to siste årene, men likevel. Og hvordan passer det inn at en nylig gjennomført arbeidsmiljøundersøkelse viser at skolen skårer høyere enn snittet? Og hvis foreldrene virkelig hadde bragt til torgs bevis på konkret og alvorlig svikt hos rektoren, så hadde kommunen neppe stått så last og brast, om det aldri så mye var den som ansatte ham.
Helt uavhengig av om man vektlegger basisfag, tester og pugging eller har som førsteprioritet «å utvikle hele mennesker» så er det ikke mammaer og pappaer som skal ansette og avsette rektorer. Det har de rett og slett ikke kompetanse til. De er eksperter på sin egen pode, men ikke på de mange ulike hensynene som må ivaretas på en skole. Ja, man kan med en viss tyngde hevde at dersom det er ens eget barn man kjemper for, forsvinner hensynet til helheten ekstra fort ut av syne.
Lærere og rektorers manglende status og dalende autoritet de siste tiårene blir ofte trukket frem som en av årsakene til labre resultater i norsk skole. Det hjelper neppe på rekrutteringen av de beste hvis de blir motarbeidet av sterke interessegrupper ved den minste uenighet. Hvem vil bruke mesteparten av tiden på jobben til å fendre kravstore mødre og fedre og deres advokater?
Sjefer trenger handlingsrom for å gjøre en god jobb. Det må også nidkjære og ambisiøse foreldre ta inn over seg, uansett hvor vant de er til å få viljen sin.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.