«Sun Tzu mente at den ypperste form for krigskunst var å oppnå sine mål uten å behøve å gå til krig.»
Tidligere Yara-sjef Thorleif Enger i memoarboken «Det handler om å bli best» (2012)
Neste gang du skal på intervju til drømmejobben, kan det være et tips å utføre en aldri så liten språkanalyse i det stille. Snakker din mulig fremtidige sjef mye om «å samle troppene», eller «gå til angrep», om «kampen for å overleve» eller om å «overvinne motstanderne»? Da er det ikke bare fare for at han akkurat har vært på «helvetesuke»-kurs med tidligere fallskjermjeger, nå coach, Erik Bertrand Larssen. Det kan være enda verre. Det kan være du har søkt jobb i et firma med en kultur for korrupsjon.
Det er ihvertfall blant konklusjonene i artikkelen «Culture Corrupts – a Qualitative Study of Organizational Culture in Corrupt Organizations» publisert i Journal of Business Ethics. Forskerne skiller mellom korrupte enkeltindivider som bryter lover i største hemmelighet for å berike seg selv, og bedriftskulturer som i seg selv fremmer og beskytter korrupt oppførsel. Det er det siste som opptar dem. I tillegg til gjennomgåelse av faglitteratur på feltet, har forskerne intervjuet 14 uavhengige eksperter med inngående kjennskap og erfaring med et bredt spekter av korrupte selskaper. Ekspertene og eksempelbedriftene er i hovedsak hentet fra Tyskland.
Et fellestrekk ved organisasjonene er at sjefer og ansatte har en følelse av at de befinner seg i krigen. Det er et rotterace der ute, og det må vinnes. En annen dominerende holdning er at menneskenaturen i bunn og grunn er ond. Derfor vil alle prøve å kare til seg mest mulig på bekostning av etikk og moral uansett. I tillegg kommer at målet helliger middelet. I sterkt korrupte kulturer er varsling bortimot utelukket. Da mister man det tette fellesskapet, jobbtryggheten og belønningene. Studien viser også at sjefene i korrupte kulturer er svært prestasjons- og resultatorienterte, og opptatt av at de selv og deres ansatte når de vedtatte målene nærmest uansett hvordan. For eksempel kan det være at resultater det bare er mulig å oppnå ved korrupt adferd, belønnes med bonuser. Ansatte på sin side er svært bevisste på lagånd og jobbsikkerhet, og ser det å gå over lik for å sikre kontrakter som en vinn-vinn-praksis: Firmaet beriker seg, de selv får stjerne i boken og – ikke minst – de beholder jobben.
To store, norske, delvis statseide selskaper, Yara og Telenor, er for tiden direkte eller indirekte innblandet i mulige korrupsjonssaker. Yara-sjefer er tiltalt av Økokrim for grov korrupsjon knyttet til pengeoverføringer til en libysk ministersønn og en sønn av en høytstående indisk embedsmann. Svensk og nederlandsk politi mener at Vimpelcom, der Telenor er største eier, fikk innpass i det knallharde diktaturet Usbekistan gjennom store overføringer til et selskap som i praksis er kontrollert av presidentens datter.
Telenor-sjefene har kun status som vitner i Vimpelcom-saken, og de fire Yara-sjefene som sitter på tiltalebenken, nekter straffskyld, selv om styret i Yara har vedtatt en gigantbot for korrupsjon. Nøyaktig hva som har skjedd og hvem som er skyldige, er derfor ikke avklart.
Men sakene belyser mer generelle problemer knyttet til å gjøre internasjonal suksess. I selskaper som vil vokse seg store globalt, er det trolig en temmelig utbredt holdning at for å komme noen vei i diktaturer, må man fire litt på etikken. Hvis ikke kommer det fort noen som er råere, og snapper kontrakten. Fordi kampen om svært attraktive ressurser mange steder er så hard og uren, øker faren for at organisasjonen utvikler en «målet helliger middelet»-kultur. Det er derfor ikke utenkelig at norske bedrifter kan styre etter et alternativt moralsk kompass når de forsøker å navigere i gjennomkorrupt terreng. Alternativet er å tape kontrakter, inntekter og anseelse. Norske bedrifter kan gjerne rasjonalisere dette ytterligere med at når vi først er inne med vår gode, nordiske modell, så kan vi påvirke omgivelsene positivt (i stedet for å la kyniske kinesere eller andre kjøre på).
Flertallet av norske arbeidsplasser er hverken korrupte eller i nærheten av å drive business med diktaturer. Men mekanismene som bidrar til å flytte på etiske grenser, er trolig overførbare. For eksempel viser forskning at sterk mål- og resultatstyring, spesielt hvis det vanker bonuser på toppen, ikke bare kan føre til uheldig ensretting av virksomheten, men til at ansatte bedriver regelrett juks for å kunne hake av i resultatboksene.
I krig er alle midler tillatt hvis det bidrar til ens egen eller gruppens overlevelse. Som grunnlag for en bedriftskultur er krigsmentalitet derfor høyst risikabelt.
Les hele avisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.