Da vi skrev januar 2009 sto hele verden og stirret ned i avgrunnen - Norge inkludert.
Etter en heftig høst i finansmarkedene i 2008 visste plutselig alle nordmenn betydningen av ordet "subprime"; råtne amerikanske boliglån som ble pakket om og solgt videre som en moderne måte å investere på. At amerikanere med dårlig betalingsevne skulle bidra til å velte de globale finansmarkedene, var det få som hadde forutsett.
Oslo Børs halverte seg på rekordtid. Fra mai til desember var milliardverdier forsvunnet. Da det første støvet hadde lagt seg og det nye året kom, ventet vi på et nyttårsrally som aldri helt fikk fotfeste. Etter en hyggelig start på januar ble markedet igjen så nedpsyket at det begynte å nærme seg 2008-bunnen igjen.
Samtidig startet for alvor bekymringen for en sterk økning i arbeidsledigheten. Krisestemningen bredde om seg, bedriftene varslet om ordrestans, og Norges Bank fortsatte å kutte styringsrenten gjennom våren etter det historiske og sjokkbetonte rentekuttet på 1,75 prosentpoeng i desember 2008.
Krise? Hvilken krise?
Regjeringen kom på banen og pøste ut milliarder i redningspakker og gullkort til bankene.
Penger var ikke et problem; med et oljefond på over to tusen milliarder kroner skulle regjeringen gjøre sitt for å berge arbeidsplassene.
Da våren kom begynte optimismen endelig å få fotfeste, mye takket være vår særnorske mulighet til å legge store penger på bordet for å få hjulene raskt i gang igjen.
Pengemarkedet roet seg. Risikopåslagene kom ned. Bankene begynte så smått å låne ut til bedriftene igjen. Børsen hentet seg inn igjen, og har stått for tidenes comeback i norsk børshistorie.
DN.no rapporterte ikke lenger daglig om utviklingen i pengemarkedsrenten tremåneders Nibor, en nyhet absolutt ingen var interessert i et år tidligere, men som rett som det var toppet klikkstatistikken da finanskrisen herjet som verst.
Gjedrem driver en nesten umulig balansegang
Oljeprisen, som er den viktigste enkeltfaktoren for utviklingen i økonomien her hjemme, kom opp igjen etter at den falt kraftig mot slutten av 2008. Andre viktige deler av norsk næringsliv, som sjømatindustrien, opplevde også at etterspørsel og priser tok seg kraftig opp i løpet av året.
For de 97 prosentene som ikke var arbeidsledige ble sentralbanksjef Svein Gjedrems rentekutt et gledelig tilskudd til familieøkonomien. Folk fikk mer å rutte med. Mye mer.
Det stimulerte til mer handling i norske butikker, mer oppussing - og boligkjøp. Boligprisene har tatt igjen nivået fra toppåret 2007, og har steget kraftig gjennom året.
Mange av oss, som fortsatt har jobb, sitter kanskje allerede nå igjen med spørsmålet: Krise? Hvilken krise?
Det er både godt nytt og dårlig nytt for Norge. For nordmenns umettelige boligapetitt, kraftig gjeninnhenting i økonomien og lavere arbeidsledighet enn noen hadde fryktet har ført til at Svein Gjedrem pent har måttet skru igjen rentekranen, tidligere enn ekspertene hadde trodd da vi sto midt oppe i krisen.
Norge er sitt eget lille oljebobleland
Så lenge Norge er omtrent det eneste landet i verden som setter opp renten, gir det økt kronekurs. Det gjør forholdene enda vanskeligere for norsk industri.
Vår særnorske lykke er nemlig et tveegget sverd. Oljeformuen i bakken gjør det mulig for oss å ha en stor, for stor mener noen, offentlig sektor som eser ut år etter år.
Begrepet hollandsk syke, en utvikling der oljeinntektene fører til at skjermede sektorer eser ut mens konkurranseutsatt sektor bygges ned, har igjen blitt aktuelt.
For norsk konkurranseutsatt sektor sliter fortsatt som aldri før. Tradisjonelle industrier som verftsindustrien står overfor sitt kanskje tøffeste år noen sinne til neste år. Gjedrem driver en nesten umulig balansegang, der han må dempe det innenlandske etterspørselspresset, samtidig som at han ikke må sette renten så høyt at han bringer død over norsk industri.
At regjeringen pøser på med enda mer oljepenger i statsbudsjettet for neste år, hjelper heller ikke så mye for sentralbanksjefen, ettersom en slik ekspansiv finanspolitikk bidrar til å fyre opp under det innenlandske etterspørselspresset.
Og så må vi ikke glemme at selv om Norge er sitt eget lille oljebobleland, er det fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvordan verdensøkonomien kommer til å utvikle seg fremover.
Vi er tross alt ikke helt uavhengig av den.
Hva skjer når de massive redningspakkene hos gjeldstyngede økonomier i både Europa og USA trekkes tilbake? Og snart må nasjonenene med lån til over pipen og vel så det begynne å betale tilbake. Men hvem skal egentlig betale når staten ikke har penger? Og hvor mye av oppgangen i verdensøkonomien vi har sett denne høsten skyldes redningspakkene, og hvor mye av veksten står på egne ben?
Svaret får vi kanskje når verdens største økonomi, USA, snart må begynne å lirke tilbake stimulansene - og begynne å sette opp rentene.
Oppgangen er skjør, og dersom vi får en ny kollaps i 2010 finnes det ikke mange virkemidler igjen i koffertene til hverken USAs sentralbanksjef Ben Bernanke eller den europeiske sentralbanksjefen Jean-Claude Trichet. En styringsrente under null er som kjent ikke mulig.
Hvis comebacket sprekker får vi inderlig håpe at oljeformuen kan redde oss - én gang til.
Cecilie Langum Becker er redaksjonssjef for finansredaksjonen i DN.no.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.