Det hadde vært interessant å være flue på veggen da de tyske ingeniørene hos hvilken som helst tysk bilprodusent så bildene av frontruteløsningen på Citroën C3 for første gang. Synet rystet sannsynligvis de konservative grunnvollene hos de forstokkede, dogmatiske bilutviklerne som sannsynligvis mener at biler som VW Polo er noe av det mest spennende som har skjedd i bilverdenen de siste årene. Man får bare håpe at C3 ikke ble presentert for dem i samme blåfarge som DNs testbil hadde. Det ville nok blitt for mye.
Citroën har et historisk ry på seg for å tenke annerledes, noe som riktig nok slett ikke har vært tilfellet opp gjennom historien til bilfabrikken. Men med nye C3 er kjøreopplevelsen helt fantastisk bare på grunn av én eneste ting. Og det er frontruten - som virkelig er annerledes. Utover den er bilen nemlig høyst ordinær.
Å sitte bak rattet på C3 med en frontrute som strekker seg fra panseret og opp langt bak nakken er en aha-opplevelse som gir deg et nytt perspektiv på verden utenfor bilboblen. Utsikten er faktisk bedre enn på en cabriolet. Under bykjøring åpenbarer byen seg på en helt ny måte der fasader og himmelen blir mer interessante objekter å følge med på enn trafikken. Bilen er ideell til å kjøre rundt i stupbratt vestlandsnatur og skue rett opp på fjell og breer, eller bare skue ut og opp i verden over deg. At ingen bilfabrikanter har funnet på dette tidligere er merkelig. Noe av grunnen kan være at bilen, med sitt høyt-hårfeste-konstruksjon, ser noe pussig ut fra utsiden. Det at DNs testbil i tillegg var lakkert i fargen «Botticelli Blue» bidrar heller ikke til å gjøre bilen mindre underlig.
Bilens sjokkerende og antimaskuline farge er sannsynligvis oppkalt etter den italienske renessansemaleren Sandro Botticelli. I god renessanseånd hadde Botticelli samme relasjon til sine unge assistenter i sitt atelier som katolske geistlige gjerne har til sine altergutter. At Botticelli også må regnes som katolikk, selv om han la ned penselen før reformasjonen, kan være en tilfeldighet. Uansett: Ut fra Botticellis malerier, som for eksempel Venus' fødsel, kan man jo glatt fastslå at dette er fremstillinger som umulig kan være malt av en heterofil. I så måte definerer Citroën C3 seg klart i retning av å være kvinnebil for begge kjønn ved å opptre i denne fargesjatteringen som bærer Botticellis navn. Citroëns bruk av kunstnernavn på sine biler er heller ikke noe nytt. Alle modellene som bærer Picassos navn er ett eksempel. Og man kan beskylde Picasso for mye, men homofil var han neppe.
Ser man bort fra outrert eksteriør, er bilen grei nok. Den lille bensinmotoren passer perfekt inn i helhetsbildet, og understreker at på småbiler er det faktisk å foretrekke bensin foran diesel. Den fine motoren blir dessverre ikke fulgt opp av en like fin girkasse. Den manuelle sjaltingen er upresis og slarkete. I tillegg er bilen så lavt giret at når man passerer norsk toppfart på motorveien, så er storparten av bilens turtallsportefølje uttømt, noe som er ganske anstrengende i lengden.
Setene er helt på det jevne uten spesielt god sidestøtte. Det generelle inntrykket av interiøret er at det er ganske fikst designet og lagd av plast av jevnt medioker kvalitet.
Kjøreegenskapene er også helt på det jevne. Dette er ikke en bil for fart og moro, men mer rutinemessig transport eller søndagstur rundt i byen.
Sett opp mot konkurrentene er det masse biler som gir deg mer å skryte av når det gjelder kjøreegenskaper, men ingen som har samme fikse løsninger og signaleffekt som nye C3. Biler i denne klassen kjøper man heller ikke for å grisekjøre. Frontruten alene rettferdiggjør denne bilen. Og man kan leve lenge på et snedig eksteriør så lenge man kan se godt ut.