Igår kunne arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad legge frem tall som viser at det ved utgangen av september var 305.000 som mottok uførepensjon. Det innebærer at 9,3 prosent av alle i den aktuelle aldersgruppen, 18–67 år, er uføre. Både målt i antall og som andel av befolkningen innebærer tallene en liten nedgang. For ett år siden var uføreandelen 9,5 prosent.

At det blir færre uføre er i tråd med målet både for den forrige og den nye regjeringen. Det er likevel lite som tyder på at nedgangen kan tilskrives vellykkede politiske tiltak. Snarere skyldes nedgangen først og fremst endringer i befolkningssammensetningen.

* Utdannelsesnivået i befolkningen blir høyere. Høyt utdannede har gjerne jobber som gir mindre fysisk slitasje og som dessuten er lettere å utføre selv om funksjonsevnen er litt redusert.

* Uføreandelen er naturlig nok høyest i de høyeste årskullene. I år fyller det store etterkrigskullet 67 år. Dermed går de ut av uførestatistikken og over på alderspensjon.

* Høy arbeidsinnvandring gir en særlig høy befolkningsvekst i gruppen av menn i 30-40-årene. Her er uføreandelen lav.

Mens den samlede uføreandelen har gått litt ned, øker den blant de yngste. Det er nå mer enn 10.000 uføre i alderen 18–29 år. Godt over halvparten av dem er uføre på grunn av psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Unge uføre utgjør en liten del av totalen. For dem det gjelder er det likevel dramatisk. Historien viser at sannsynligheten for at disse noengang kommer i arbeid, ikke er veldig stor.

Helt siden avtalen om inkluderende arbeidsliv ble inngått første gang i 2001 har det vært et mål å inkludere flere med redusert funksjonsevne i arbeidslivet. Selv om uføreandelen har krøpet litt ned nå, er utslagene små. Hovedbildet er at andelen er rimelig konstant, til tross for at helsetilstanden i befolkningen blir stadig bedre.

Den viktigste forkl#229en ligger trolig i manglende samsvar mellom produktivitetskravene i arbeidslivet og yteevnen blant dem som faller utenfor. Parallelt med at norske arbeidstagere de siste årene har fått saftige lønnstillegg, har også produktivitetskravene økt. Økte produktivitetskrav betyr ikke nødvendigvis at den enkelte må jobbe hardere eller kjappere, men for eksempel at jobben som trikkekonduktør blir overlatt til en billettautomat. De som yter mindre enn den gjeldende timelønnen, blir stående utenfor. Når politikerne vil inkludere flere i arbeidslivet, må de ta utgangspunkt i nettopp dette.

For et snaut år siden lanserte arbeidslivsforskerne Knut Røed, Steinar Holden og Simen Markussen et forslag til hvordan flere uføre kan inkluderes. Ett sentralt poeng i deres modell var at uføre som hovedregel skulle være på jobb, gjerne full dag selv om de kanskje bare kunne yte 50 prosent. De skulle få lønn ut fra hva de kunne yte for arbeidsgiver, og uføretrygd på toppen. Et annet sentralt poeng var at for eksempel kommunene skulle tilby egne jobber til denne gruppen.

Det er mange utfordringer ved en slik modell. Likevel vil den, dersom den lar seg gjennomføre, kunne bidra betydelig til å inkludere flere i arbeidslivet og hindre varig utstøting.

Forslaget fikk en ganske kjølig mottagelse av daværende arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap). Nåværende arbeidsminister, Robert Eriksson (Frp), har ikke uttalt seg om det. I DN på onsdag varslet han at han vil kreve at unge på trygd skal stå opp om morgenen. Mye tyder på at aktivitetskrav kan være veien å gå særlig for å inkludere unge i arbeidslivet. Utfordringen blir å ha noe meningsfylt å tilby dem. Kanskje burde Eriksson hente frem igjen forslaget fra Røed, Holden og Markussen.

Les også: «Uførebomben» smeller i mars


<b>Blåblått kutt i uføres alderspensjon</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.