«Den er stygg, la oss rive den,» det er argumentet til svært mange av dem som nå har ytret seg om hvorfor Høyblokken bør jevnes med jorden. At vi har en administrasjonsminister – Rigmor Aasrud – som ønsker å rive og begrunner det blant annet med at hun ikke liker betong, faller inn i en rekke av mishagsytringer. Vetle Lid Larssen, Margrethe Geelmuyden og mange andre som vil rive kobler i argumentasjonen systematisk ordene «stygg» og «betong».
De som hater denne formen for betongbygninger, bør notere seg muligheten for at de snart vil begynne å elske slik arkitektur. At folk på et tidspunkt begynner å like det de før mislikte, er nemlig selve normalen i forbrukersamfunnet. En haug av studier innen forbrukersosiologien viser nettopp dette, og de fleste av oss vil med letthet kunne spole tilbake i våre egne liv og med forbløffelse oppdage at vi omfavner uttrykk vi tidligere har demonisert.
For egen del husker jeg hvordan jeg på 1970-tallet syntes bukser med rette ben var veldig fælt, og jeg innbilte meg at jeg hadde nådd motens absolutte sluttpunkt; vakrere enn dette kunne det ikke bli. Men da 1980-tallet spaserte inn døren, spankulerte jeg rundt i Levis med rette ben – som alle andre – og kunne ikke fatte min egen tidligere smak. Sånn er det hele tiden: folk endrer smak.
Ikke så veldig mange syntes sushi var godt første gang de prøvde det, men i Oslo i dag er sushi blitt en substansiell del av restauranttilbudet. Pizzaen som vel alle liker i dag, var da den ble introdusert, en marginal og krevende rett, som brukte tid på å legge landet under sine føtter. Det finnes mange stabile vaner også, slik som at kjøttkaker og lettsaltet torsk fortsatt er elsket, men dette rotfestede forbruksmønsteret ser ikke ut til å være i konflikt med etableringen av nye vaner. Det finnes slike bevegelser i nesten hver eneste sektor.
Ingenting er vel mer talende enn eiendoms- annonsenes bruk av superlativer når de skal omtale en bygning med flatt tak
Utrykket «å følge moten» beskriver presist hva som foregår, vi følger etter noen (eller noe). De fleste av oss eier ikke smak, det er noen andre som utvikler og raffinerer smaken, og så tar massemarkedet langsomt og sikkert den nye smaken til seg. De som går foran – ikke bare individer, men ikke minst medier – driver en form for stille opplæring av oss, gjennom at vi blir vent til å se på disse uttrykkene med sympati og beundring.
Når de fleste av oss stadig vekk endrer våre oppfatninger om stygt og pent, har det en underliggende årsak i at vi setter alt nytt veldig høyt. Det er en kulturell kode, der «det nye» er selve manifesteringen av fremskritt og optimisme, og den ligger innebygget som en essensiell faktor i moderniteten. I tillegg gir moten oss muligheten for å se på seg selv som individualister og selvstendige fri individer, selv om vi hele tiden flokker oss sammen i kollektiver.
Det var det den tyske sosiologen Georg Simmel skrev for 100 år siden, da han påpekte at moten gir oss nettopp denne muligheten til å kombinere to tilsynelatende motsetningsfylte posisjoner.
Om etterkrigstidens betongarkitektur i dag ikke er elsket av alle, så kan funksjonalismens skjebne være lærerik. Funksjonalismen var dominerende fra omkring 1930 og frem til krigen, men ble så langsomt mindre populær, og byggestilen ble omtalt negativt i svært mange folkelige fora, og i aviser flest.
I Oslo rev man for eksempel restaurant Skansen – tegnet av Lars Backer, oppført i 1927 – i 1970, og det etter initiativ fra Riksantikvaren. Imidlertid snudde vindene. Ett eller annet sted på midten av 1990-tallet ble funksjonalismen igjen akseptert i de brede lag av folket, ja bent frem elsket og dyrket. Ekebergrestauranten – også den tegnet av Backer – som lenge forfalt, ble fredet i 2001, kjøpt av Christian Ringnes og gjenåpnet nyrestaurert i 2005, til stor applaus fra så vel brede som smale lag av folket. Ingenting er vel mer talende enn eiendomsannonsenes bruk av superlativer når de skal omtale en bygning med flatt tak, da er det «funkis av fineste sort, med store åpne lyse rom og gedigne bokvaliteter».
Naturbetongen, denne helt spesielle blandingen av småstein, sand og sement, ble utviklet av Erling Viksjø og setter et særpreg på nesten alt han tegnet. Dette materialet, som også fungerte som lerret for flere av samtidens fineste kunstnere, begynner å få en renessanse. Leser man interiørmagasinene og designpressen, er det påtagelig hvilken oppmerksomhet den rå betongen og dens mange ulike uttrykk får i dag. Den langsomme gjødslingen av folket har begynt.
Ikke minst finnes det i dag praktfulle eksempler på naturbetongens egenart. Erling Viksjø tegnet tre andre høyblokker i Oslo som har gjennomgått fine rehabiliteringer. Den ene er Norsk Hydros gamle hovedkvarter i Bygdøy Allé, den andre er Elkems gamle hovedkvarter, som i dag er NHOs bygning på Majorstuen, og den tredje er STK Alcatels kontorblokk på Økern, som i dag er hotell. Den sistnevnte er blitt spesielt fin, omsorgsfull rehabilitering på detaljnivå sikrer at svært mange av de opprinnelige kvalitetene er behold, og både de massive betongkonstruksjonene og materialenes stofflighet er nå tilgjengelig for allmennheten. Det er et veldig lekkert og interessant hotell, og en skikkelig demonstrasjon av hvor stort potensial Høyblokken har for å tre frem som noe av det vakreste og mest tidsmessige av det som den nære etterkrigstid har gitt oss.
Mitt stalltips er at Larssen, Geelmuyden og minister Aasrud vil smelte som smør i solen hvis de besøker Hotell 33. Nå kan det selvsagt hende jeg tar feil med hensyn til disse tre, men massene vil ikke la seg stoppe. De følger moten.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.