Knapt noen valuta er blitt begravet så mange ganger som euroen. Før en eneste euroseddel var trykket opp, var representantene for den økonomiske vitenskap, spesielt de som holdt til i USA eller Storbritannia, stort sett samstemte om at prosjektet ville havarere.

Michael D. Bordo, en av verdens fremste eksperter på pengepolitikk, oppsummerte de viktigste ankepunktene mot den europeiske fellesvalutaen i en artikkel i 1999, skrevet sammen med den svenske økonomen Lars Jonung. Et utvalg av innvendingene var:

  • Den europeiske sentralbanken (ECB) har ikke mandat til å være «lender of last resort», det vil si å tilføre likviditet til vaklende finansinstitusjoner.
  • Eurosonen mangler et felles banktilsyn.
  • Strenge kriterier for budsjettunderskudd og gjeld, vil gjøre felles pengepolitikk (lik rente i alle land) til en tvangstrøye.
  • Eurosonen er et altfor stort geografisk område til at den kan være en velfungerende valutaunion.

Det siste punktet ble kanskje sett på som det mest alvorlige.

Når valutakursen ligger fast, må andre størrelser, som arbeidskraft, lønninger og priser, flytte på seg. Økonomer flest var svært skeptiske til at det ville la seg gjøre. Arbeidskraftsmobiliteten innen eurosonen var lav. Rigide reguleringer og sterke fagforeninger ville dessuten hindre lønninger i å falle der det var nødvendig, ble det fremholdt. De minst effektive landene ville dermed bli sittende bom fast i en permanent lavkonjunktur. Det ville så utløse krav om overføringer fra bedre stilte land, noe som i sin tur ville undergrave den politiske viljen som er nødvendig for å få en pengeunion til å henge sammen.

Det er umulig å se på eurosonen i dag og konkludere annerledes enn at svakhetene økonomene påpekte før euroen ble lansert, har skapt adskillig trøbbel for EUs politikere.

Likevel har euroskeptikerne foreløpig bommet fullstendig i det viktigste spørsmålet – valutaens levedyktighet. Ved inngangen til 2013 er det langt mellom spådommene om et sammenbrudd. Et av årets mest lukrative veddemål i finansmarkedet, var å satse på at Hellas ikke ble sparket ut av euroen. Det gjorde det amerikanske hedgefondet Third Point og tjente en halv milliard dollar, ifølge Financial Times.

Hva var det økonomene på 90-tallet ikke hadde fått med seg?

Det vanlige svaret er at de ikke skjønte at en valutaunion handler minst like mye om politikk som økonomi. Den kritikken er ikke helt treffende. Argumentet var nettopp at euroen var et politisk prosjekt, dessverre i strid med økonomiske tyngdelover. Over tid ville økonomiske krefter vinne over politisk vilje.

En annen forkl#229 serveres av Bordo og Jonung. Den er at euroskeptikerne muligens har misforstått euroens innerste vesen.

Etter et studium av historiske valutasamarbeid, konkluderte Bordo og Jonung med at valutaunioner mellom selvstendige nasjonalstater før eller senere vil ryke. Hverken den latinske myntunionen (Frankrike, Belgia, Sveits og etterhvert Italia) eller den skandinaviske skulle vise seg å være ment for evigheten. Det finnes en drøss med andre eksempler.

Er euroen en slik skapning, vil den også antagelig ha begrenset levetid.

Men de to forskerne mente euroen kanskje lignet mer på en annen type valutaunioner. De hadde som eurosamarbeidet store mangler i starten, men i årenes løp ble nødvendige institusjoner bygget ut og de verste skavankene fjernet. De overlevde stagnasjon, depresjon, hyperinflasjon og verdenskriger ved å tilpasse seg. Etterhvert er de blitt så suksessrike valutaunioner at de færreste lenger tenker på Tyskland, Italia eller USA primært som akkurat det.

Euroen kan med andre ord fortsatt overleve sine kritikere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.