Natt til igår ble et nytt Europa til. Muligens. Etter at David Cameron satte seg på bakbena, skal EU nå kjøre i to hastigheter. Det nye Europa får en kjerne av 17 eller 25 eller enda flere land som vil samordne sin økonomiske politikk, og der ihvertfall Storbritannia vil stå på utsiden.
Forutsetningen er at denne siste av en serie planer for å redde euroen virkelig virker, noe som er langt fra sikkert.
De som hadde håpet på en stor avtale med traktatfestede løfter om disiplin og reform skulle få den europeiske sentralbanken til å åpne for større redningsaksjoner, ble skuffet. På den andre siden var Euro+ - planen tross alt mindre enn ingenting.
Mye er uklart. Britene sier de vil nekte at EU-institusjonene skal brukes til å håndheve reglene i den nye pakten. Det kan kreve nye institusjoner, i et system der maktforholdene allerede er kompliserte nok som de er.
Det er også usikkert hvem som vil bli med. Ihvertfall ni av medlemslandene skal behandle dette i sine parlamenter. I Nederland klager både den populistiske høyrefløyen og venstrepartiene over utfallet. Irland må muligens holde folkeavstemning.
Det finnes knapt noen vinnere etter nattedramaet i Brussel.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel fikk avtalen om disiplin hun ville ha og uten å garantere med tyske skattebetaleres penger. Men hun fikk den ikke forankret i EU-lov. Dermed henger usikkerheten den egentlig er verdt.
Frankrikes president Nicolas Sarkozy beklaget veldig at britene hoppet av, men er trolig ikke så veldig lei seg. Han har aldri likt de tyske ideene om å gi mer makt til Brussel-byråkratene, men har foretrukket en mellomstatlig avtale. Det er heller ikke noen ulempe at David Cameron står igjen som skurk.
David Cameron har tatt den største sjansen.
Han står igjen som mannen som trakk ut proppen i det store EU-samarbeidet. Han gjorde det for å sikre London som finanssenter, men kan risikere det skjer likevel, hvis nye finansreguleringer fører til at virksomhet blir flyttet til Frankfurt eller Paris. Britene mister ytterligere innflytelse og mye godvilje. Flere av Camerons kolleger virket ærlig forbannet over britenes opptreden. På toppen vil han få problemer på hjemmebane med sin EU-vennlige regjeringspartner, det liberaldemokratiske partiet.
Det kan gå dager, uker og i hvert fall frem til mars, når et nytt toppmøtet skal gjøre endelige vedtak, før vi får et foreløpig svar.
Men det er selvfølgelig også mulig at det lykkes, at Angela Merkel har rett i at det vil være en prosess som kan trekke ut over år, men at mer budsjettdisiplin og økonomiske reformer etterhvert vil gi ny vekst. Først da – hvis – dette skjer, vil vi se hvilket Europa som ble skissert i Brussel igår.
Flere av EU-toppene forsøkte å fremstille det hele som en krangel der 26 sto mot én, men så enkelt var det ikke.
Det er ventet at de fleste av medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa vil bli med, de som etterhvert ønsker å innføre euroen selv. I noen land vil det være hardt å gi bort mer selvråderett til Brussel.
Norge vil bli særlig påvirket av det som skjer i våre nærmeste naboland.
Danmarks Helle Thorning-Schmidt og Sveriges Frederik Reinfeldt sa igår at de må diskutere med Folketinget og Riksdagen om de skal bli med. Begge regjeringssjefer må veie sin egen utenforstatus, vedtatt i folkeavstemninger, mot ulempen ved å stå på utsiden av foraene der stadig viktigere beslutninger om europeisk politikk vil bli gjort. Og hvis man først skal bli et nesten-medlem i euroen, hvorfor ikke ta skrittet og gå inn? Riktignok har krisen skapt rekordhøy motstand mot å innføre euroen både i Sverige og Danmark. Virkeligheten om noen år kan være annerledes.
Dette vil rundt neste sving påvirke Norges forhold til unionen.
Med Euro+ -planen vil Norge på et vis være enda mer på utsiden i Europa.
Men blir Sverige og Danmark stående utenfor vil vi bli mindre spesielle enn vi er i dag. Kontinental-Europa vil drive med sitt, mens Norge vil bli mindre ulikt de andre utenforlandene i EU.
Toppmøtet i Brussel var kanskje det siste storslåtte – og mislykkede – forsøket på å redde euroen. Det kan ha vært vedtaket som skjøv Norge enda lenger ut i periferien. Eller vi kan få et flerhastighets Europa der Norge kan passe ganske sømløst inn.
Noe vesentlig skjedde i Brussel natt til fredag. Vi vet bare ikke ennå hva det var.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.