Jeg viser til DNs oppslag mandag 22. juli (side 6) med tittelen Spetalen-lån til bonde. I denne artikkelen blir jeg fremstilt som en svindler. Isolert sett tar jeg det med ro, men artikkelen bommer på en del fakta jeg føler jeg må få lov til å imøtegå.
Det er riktig at jeg ble lovet 50.000 for å skaffe penger til NWC. Pantet på 4,8 millioner i Naphaugs eiendom ble utlevert av Naphaug selv og ikke NWC slik DN skriver. Mer alvorlig er det at DN skriver: Men fremfor å skaffe millionlånet, trakk Haugan seg helt fra oppdraget etter knappe to måneder fordi han mente selskapet var en bløff . Parallelt med avgangen transporterte Haugan pantedokumentet til kunst- og antikvitetssamler Kalle Børresen (71).
Dette direkte usant. Det foreligger dokumenter i saken som viser at lånet ville bli utbetalt ved transport av pantedokument og gjeldsbrev til tredjepart. Jeg hadde som oppgave å finne finansiering og dette var et ledd i denne prosessen. Gjeldsbrevet og pantedokument er datert 7. april 2011. Verdier taksert av fondet til 4,2 millioner ble overført til samme fond etter instruks fra Naphaug og hans samarbeidspartnere, samme dag. Alt var i orden på dette tidspunktet.
Videre skriver DN: Naphaug og Haugan utviklet også et felles byggeprosjekt i denne perioden. Men dette samarbeidet opphørte da Naphaug oppdaget at Børresen hadde overtatt pantet på 4,8 millioner kroner. I den forbindelse fikk Haugan en urådighetserklæring og et pant på 25 millioner tinglyst på Naphaugs landbrukseiendom .
Dette er helt objektivt feil. Det var ikke denne transporten som gjorde at samarbeidet skar seg, men at jeg oppdaget at Naphaug visste at det ikke var mulig å bygge ut på eiendommen hans siden den var underlagt restriksjoner og at han hadde fått avslag fra kommunen på dette tidligere. Det viste seg at formålet kun var å reise mest mulig kapital til fondet. Den omtalte bløffen som jeg siteres på i artikkelen at jeg oppdaget, skyldes nettopp at selskapet som jeg og Naphaug skulle etablere sammen var basert på en eiendomsutviklingsbløff fra Naphaug. Den 29. april 2011 underskrev jeg og Naphaug den siste utgaven av samarbeidsavtalen. Urådighetserklæringen er av 07.06.2011. Dette samarbeidet brøt derfor sammen etter hvert på grunn av dette. Da fondet også viste seg å være en sannsynlig svindel, så forsøkte Naphaug å gjøre meg til syndebukk og ble desperat etter å trekke seg unna et mulig tap ved å true gjeldsdokumentene tilbake.
Naphaugs har fremmet påstander om forfalsket urådighetserlæring. Dette er en påstand han framsatte fordi han ønsket denne slettet. Han har truet meg med søksmål men valgte fornuftig nok til slutt å inngå et forlik. Etter å ha betalt 225.000 for denne erklæringen hevder han altså fortsatt at den er forfalsket. Hvem er villige til å betale en slik sum for falske dokumenter?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.