Tiltakspakkene, rentekutt og støtte til finanssystemet hindret den store resesjonen i 2008-2009 i å utvikle seg til en stor depresjon i år. Statlig pengebruk og lavere skatter sørget for at verdensøkonomien ikke lenger var i fritt fall. Det skapte grobunn for forbedring.
Dessverre har tiltakene ført til budsjettunderskudd på rundt ti prosent av bruttonasjonalprodukt i de fleste utviklede økonomier. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) vil forholdstallet mellom offentlig gjeld og BNP i disse landene overskride 110 prosent innen 2015, sammenlignet med 70 prosent før krisen. Aldrende befolkning i de fleste landene betyr i tillegg mer offentlig gjeld på lang sikt, grunnet ufinansierte pensjonsløfter og økende helseutgifter.
Hvis disse landene skal unngå totalt budsjettkollaps i fremtiden, må de redusere underskuddene. Mye forskning, fra blant annet IMF, har imidlertid vist at økte skatter og lavere offentlige utgifter har en negativ kortsiktig effekt på samlet etterspørsel. Det øker risikoen for deflasjon og resesjon og gjør opprydningen i statsfinansene vanskeligere.
I en ideell verden ville beslutningstagerne forplikte seg til innstramninger på mellomlang eller lang sikt. Da kunne myndighetene forpliktet seg til en plan for utgiftskutt og skatteøkninger, gradvis iverksatt over de neste ti årene, mens økonomien forbedret seg. På denne måten kunne økonomien fått pengeinnsprøytninger på kort sikt, uten at finansmarkedene måtte presse opp lånekostnadene.
Dessverre avviker de fleste landenes budsjettpolitikk fra dette.
Og ingen er lenger unna enn USA. Tiltakspakker har riktig nok blitt et stygt ord, selv i Obama-regjeringen, men republikanerne nekter enhver skatteøkning, og demokratene gjør motstand mot alle reformer av rettighetsbestemte velferdsytelser. Beslutningstagerne blir heller ikke presset av obligasjonsmarkedet til å ta affære.
Noen av eurolandene har det motsatte problemet. Aktivister i obligasjonsmarkedet krever at Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia rydder opp i statsbudsjettet raskt. Hvis ikke, risikerer de at lånekostnadene fyker i været. Markedene bryr seg ikke om at denne hurtige innstramningen forverrer tilbakegangen og gjør gjeldsreduksjon til en nærmest umulig oppgave.
Reformene foreslått av markedsaktivistene bør iverksettes sammen med andre tiltak som skal sikre vekst i eurolandene. Slik blir det enklere å unngå vedvarende, destruktive nedgangstider. Den europeiske sentralbanken (ECB) bør slakke på pengepolitikken, slik at verdien av euroen kan svekkes og veksten i utkantlandene kan tilta. I tillegg bør Tyskland midlertidig kutte skattene heller enn å øke dem. Det vil gi økte inntekter og kan bidra til å skape tysk etterspørsel etter andre europeiske lands eksportvarer.
Dessverre har ikke de to største eurolandene valgt en politikk som kan sikre økt vekst i utkanten av eurosonen. ECBs pengepolitikk er for stram, og Tyskland fremskynder innstramningspolitikken. Derfor er utkantlandene dømt til justeringer som vil øke risikoen for ytterligere tilbakegang, manglende betalingsevne, mislighold og muligens også uttrekning fra eurosamarbeidet.
I Storbritannia ga den nye regjeringen flere grunner til fremskyndede utgiftskutt:
* Markedsaktivistene kunne ha våknet opp tidligere hvis ikke innstramningene ble innført.
* Underskuddet var for stort, og offentlig sektor likeså.
* Det er alltid enklere å innføre tøffe tiltak i starten av en regjeringsperiode, når støtten er sterk og neste valg er langt unna.
Det er riktig at Storbritannia lekte med ilden og trengte å forplikte seg til hurtigere innstramninger. Det ville imidlertid vært bedre for landets blodfattige økonomiske vekst om innstramningene ble innført mer gradvis. Nå risikerer regjeringen å ikke ha noen plan B i fall plan A - store tidlige innstramninger - skulle føre til en dobbeltdipp.
Kort sagt vil den beste innstramningspolitikken i de fleste land være en troverdig forpliktelse til utgiftskutt - på mellomlang sikt. Samtidig bør kortsiktige tiltakspakker gis når det er nødvendig og tilstandene i markedet tillater det, for å unngå deflasjon og selvforsterkende nedgangstider.
Dessverre har de viktigste utviklede økonomiene valgt ulike utveier som kan lede i motsatt retning i 2011. Dermed øker risikoen for nye nedgangstider og for statlig og privat mislighold av gjeld.
Nouriel Roubini er professor i samfunnsøkonomi ved Stern School of Business ved universitetet i New York, og styreleder i Roubini Global Economics.
Copyright: Project Syndicate, 2010.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.