Toppsjef John Markus Lervik ble rik da han solgte Fast før bløffen ble avslørt.
Kunder, investorer og analytikere var på plass i San Diego 7. februar 2007 for å høre Fasts grunnlegger og konsernsjef John Markus Lervik snakke om fremtidens søketeknologi. Ikke bare kunne han fortelle om teknologi. Han presenterte også Fasts kvartalstall for siste kvartal 2006 - nok en gang et kvartal med enorm vekst og nye rekorder.
Det ingen fortalte, var at en tredjedel av driftsinntektene baserte seg på en avtale som ikke fantes, skriver Dagens Næringsliv.
Dette er et utdrag fra en større reportasje i DN Lørdag. Der kan du også lese historien om hvordan noen i Fast-ledelsen beriket seg ved hjelp av falske fakturaer.
- Hadde ingenting å tjene
- Det er en skam i grunnen, at folk i Boston går rundt og sier at Fast Search & Transfer er det nye Enron, sukker Ali Riaz i telefonen. Den tidligere finansdirektøren i det norske søkeselskapet er lei av Fast. Lei av at norske journalister ringer hver gang det dukker opp søppel i Fasts tidligere så velfriserte regnskaper. Lei av å bli gjort til syndebukk for år med dårlige resultater, regnskapstrøbbel og oppblåste inntekter.
- Jeg hadde ingenting å tjene på å manipulere regnskapene. Jeg hadde ingen eierandel i selskapet. Jeg ønsket en eierandel, og sluttet fordi jeg ikke fikk det. Hvis du vil finne ut hva som er problemet med regnskapene, må du se på hvem som tjente på det. Og det var ikke meg. Snakk med Robert Keith, Thomas Fussell eller John Markus Lervik, sier Riaz. Han har bare en siste hilsen før han legger på.
- Jeg har ikke noe ønske om å snakke med dere. Da jeg forlot selskapet, hadde det 250 millioner dollar i banken. Ikke ring meg mer.
Sluttet brått
For et vekstselskap som Fast var det én ting som betydde noe: Topplinjen i regnskapet - hvor mye selskapet hadde klart å selge. Å øke salget var mye viktigere enn å skape gevinst på bunnlinjen. Vekst var viktigere enn profitt. Det handlet om å vokse, eller visne bort.
Fast vokste. Fort. Og aggressivt.
Riaz og Lervik pumpet ut den ene kvartalsrapporten bedre enn den andre.
2. oktober 2006 kom det pressemelding fra Fast. Ali Riaz hadde sluttet. Igår.
"Kanskje-avtaler"
Det så imidlertid ikke ut til å sette en stopper for fremgangen. Lervik fortsatte å melde om rekorder, eventyrlig vekst i salget og nye utrolige suksesser med Fasts søketeknologi.
Men internt i selskapet hadde uroen begynt å bre seg. Ansatte begynte å stille spørsmål ved Lerviks og ledelsens aggressive regnskaps-føring av kontrakter.
Fast hadde utviklet en måte å selge software på som lettest kan sammenlignes med narkotikasalg. Fasts salgsteam kunne jobbe måneder av gangen med å få en kunde til å takke ja til å prøve Fasts søketeknologi. Hvis kunden kom på gli, kunne Fast-selgeren inngå en «kanskje-avtale», som på Fast-språket ble kalt et «Memorandum of Understanding» (MoU). Kanskjeavtalen gikk ut på at kunden fikk prøve Fast-teknologi helt gratis i en periode. Hvis kunden likte det han så, ville Fast og kunden forhandle videre om en bindende kontrakt. Først hvis man kom til enighet om en bindende kontrakt, ville kunden betale Fast for softwarelisensen.
Denne salgsmetoden var så effektiv at Fast hevder det bare var en bitte liten prosent av kundene som ikke signerte kontrakt når de først hadde fått smaken på Fasts teknologi.
Men å skaffe betaling for det Fast solgte ble vanskeligere og vanskeligere utover i 2006. Det var noe som ikke helt stemte. Tallene hang ikke på greip.
- Kundefordringene er abnormt høye
Analytiker Thomas Nielsen fulgte Fast for meglerselskapet Kaupthing, og mente lenge at Lervik og Fast-ledelsen fusket med regnskapene.
«Vi finner flere tegn på svakheter i inntektsbokføringen», skrev Nielsen forsiktig i en analyse i november 2006.
I november 2006 pekte Thomas Nielsen konkret på det han mente var problemet:
«Kundefordringene er abnormt høye i forhold til inntektene (&) og Fast bokfører inntekter som blir offentliggjort flere dager inn i neste regnskapsperiode. Dette tyder på aggressiv bokføring», mente Nielsen.
Konklusjonen hans var soleklar: «Selg».
Storfisk på kroken?
Men analytikeren hadde bare sett begynnelsen. Mens analysen ble skrevet, var Fast-ledelsen iferd med å gjennomføre sitt dristigste regnskapsstunt noensinne.
I Australia var Fast-selger Nathan van den Bosch endelig i ferd med å få uttelling for lang tids hardt arbeid. Australias største teleselskap var allerede på Fasts kundeliste gjennom et mindre datterselskap. Men van den Bosch hadde større planer. Han forsøkte å få hele Telstra til å gå over til Fasts søketeknologi. En slik avtale ville være et varp for Fast - og skape et solid overskudd på van den Bosch' provisjonskonto. Den tidligere statlige teleoperatøren ville bli blant Fasts aller største kunder.
Det ble julaften for flere det året. 22. desember klarte van den Bosch det utrolige: Å fange Telstras underskrift på en MoU - en kanskjeavtale. På betingelse av at partene ble enige, ville avtalen være verdt 18,6 millioner australske dollar - 90 millioner norske kroner.
En uke etter at «kanskje-avtalen» var inngått, bokførte Fast alle inntektene som fast fisk. 90 millioner kanskje-penger. Rett i kassa. Kvartalet var reddet. Fast lå an til å vise et lite overskudd i 2006. Men viktigere enn det: Solid vekst på topplinjen.
I februar reiste likevel representanter fra Telstra til San Diego, hvor Fast holdt en av sine mange FastForward-konferanser. Telstra benytter søketeknologi fra Fast i et par andre, mye mindre prosjekter som strekker seg flere år tilbake i tid.
- Alle salgsfolkene fra hele verden var tilstede for å pleie kunder. Den eneste som ikke møtte var Nathan van den Bosch, sier en tidligere Fast-ansatt som var der.
- Ingen avtale
Under denne konferansen annonserte Fast sitt årsregnskap for 2006. Det var rekordtall i omsetning og vekst. Igjen. Telstra-avtalen var med i resultatet. Den var selve juvelen i Fasts jubelår, og sto alene for nær en tredjedel av omsetningen i fjerde kvartal. Fast hadde som policy å offentliggjøre alle kontrakter over 500.000 dollar. Telstra-avtalen var enorm. Likevel ble den holdt hemmelig.
- Jeg husker at det var bokført en enorm vekst i inntekter fra Asia-Pacific-regionen. Jeg stusset veldig. Fast nektet å kommentere hva det var, sier analytiker Thomas Nielsen, som var i San Diego. I San Diego var også en annen norsk analytiker, som underhånden fikk innblikk i hvem som var den store kunden fra en person i Fast-ledelsen.
Senere på dagen møtte analytikeren representantene fra Telstra, og benyttet sjansen til å spørre dem om avtalen.
- De fortalte meg at de ikke hadde inngått noen avtale, sier han til DN.
Kort tid etter sluttet mannen bak avtalen, Nathan van den Bosch, brått i Fast.
Intensjonsavtale, ingen provisjon
- Jeg kan bekrefte at jeg inngikk en intensjonsavtale med Telstra på vegne av Fast i desember 2006, sier Nathan van den Bosch til DN.
Det siste ville vært hyggelig for ham, ettersom det ville gitt ham en provisjonsinntekt på nærmere en million dollar
- Jeg fikk ingen provisjon, ettersom avtalen aldri ble sluttført.
Også Telstra bekrefter at forhandlingene ikke førte frem
«Telstra signerte en MoU med Fast i desember 2006. Dette var simpelthen en forpliktelse til å forhandle videre, og resulterte til slutt ikke i noen avtale om å kjøpe software fra Fast,» sier pressekontakt Rachel Falk i Telstra til DN.
Men Telstra-avtalen levde fortsatt videre - i Fasts eventyrlige årsregnskap.
- Vårt beste år noensinne, skrøt konsernsjef Lervik.
Deretter reiste han rett til Microsofts hovedkvarter noen timer opp langs kysten, for å forsøke å selge selskapet til Bill Gates.
- Uten realitet
- I dag fastslår styret følgende: «Undersøkelser har avdekket (...) inntektsføring som i ettertid synes å være uten realitet».
Telstra-avtalen på 90 millioner kroner fra desember 2007 utgjør en stor del av dette.
John Markus Lervik har ikke ønsket å svare på hvordan Fast kunne unngå å oppdage at kontrakter verd over 100 millioner kroner ikke var reelle.
I april i år ble Fast kjøpt opp av Microsoft. John Markus Lervik solgte sine private aksjer og tegningsretter til Microsoft for 85 millioner kroner. I tillegg har han forhandlet frem en privat tilleggsavtale for 700.000 opsjoner som egentlig var verdiløse da selskapet ble kjøpt opp. Storeierne og styremedlemmene Robert Keith og Thomas Fussell kunne innkassere over 800 millioner kroner ved salget til Microsoft.
l Lervik er i dag «corporate vice president» i Microsoft, og en av datagigantens Europa-sjefer.
- Very seriously
Microsofts eneste kommentar til artikkelen er dette: «Microsoft takes any matter of this nature very seriously, and we are fully committed to taking all appropriate actions to ensure consistency with the company's core values. Through publicly available information, we were aware of the review of FAST's historical accounting practices and their efforts to implement improved financial controls. Since completing our tender offer in April 2008, we have taken several steps to align these efforts to Microsoft's high standards for financial reporting and controls. We remain confident in our decision to acquire FAST for its talent, technology and valued customer relationships».
Konsernsjef John Markus Lervik, styreformann Thomas Fussell, direktørene Torbjørn Kanestrøm, Michael Tupanjani og Kevin Sperry i Fast har ikke ønsket å svare på Dagens Næringslivs spørsmål.
Dette er et utdrag fra en større reportasje i DN Lørdag. Der kan du også lese historien om hvordan noen i Fast-ledelsen beriket seg ved hjelp av falske fakturaer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.